Pianisten Joachim Kühn er en av Tysklands mest kjente jazzmusikere opp gjennom årene. Han ble født i Leipzig i 1944, og ble regnet som et musikalsk vidunderbarn. Han debuterte som konsertpianist, etter å ha studert klassisk piano og komposisjon Han ble påvirket av sin eldre bror, klarinettisten Rolf Kühn, til å begynne å interessere seg for jazz, og i 1961 ble han profesjonell jazzmusiker.
Han startet sin første trio i 1964, en trio som ble beskylt/fikk æren for å inføre friazzen i DDR. I 1966 forlot han DDR og slo seg ned i Hamburg. Sammen med broren spilte han på Newport Jazz Festival og spilte inn platen Impressions of New York med Jimmy Garrison og Aldo Romano for Impulse! i 1967.
Kühn har stort sett vært bosatt i Paris siden 1968, og hvor han jobbet med musikere som Don Cherry, Karl Berger, Slide Hampton, Phil Woods, Michel Portal, Barre Phillips, Eje Thelin og Jean-Luc Ponty. Som medlem av Pierre Courbois’ Association P.C. oppdaget han el.pianoet og andre elektroniske tangentinstrumenter. Og i løpet av andre halvdel av 1970-tallet bodde han i California og ble med på West Coast-fusjonsscenen og spilte inn plater med Alphonse Mouzon, Billy Cobham, Michael Brecker og Eddie Gómez.
Etter å ha slått seg ned i nærheten av Paris igjen, spilte han i en akustisk trio med Jean-François Jenny-Clark og Daniel Humair fra 1985. Og sommeren 1996 spilte han med Ornette Coleman, og gjorde to konserter på Verona- og Leipzig-festivalene, som åpnet for plateinnspillinger med Coleman. Og før denne utgivelsen har han gjort seks soloinnspillinger.
Med utgivelsen échappée, gjør han sin debut på plateselskapet Intakt Records. Og ikke nok med at dette er hans debut på selskapet – han har like godt innspilt en dobbelt-CD for solo piano, hvor alle de 13 komposisjonene er gjort av pianisten.
Opp gjennom historien er det gjort en rekke fremragende solo-pianoinnspillinger. Og for meg er det kanskje Keith Jarretts Köln Concert som står sterkest. Og at Kühn gjør en dobbelt-CD med solopiano mens han er i ferd med å runde 80 år, med en såpass kraft og energi som han viser her, er oppsiktsvekkende. Innspillingene er gjort den 13. og 14. desember 2023 (CD 1) og 17. mars, 18. og 22. april samme år (CD 2) i Salinas Studio på Ibiza. Og det er tydelig at varmen på Ibiza har inspirert pianisten til å prestere maksimalt i disse 13 låtene.
Joachim Kühn har, opp gjennom årene, gjort ei røys av plater ii eget navn, pluss at han har medvirket på en rekke spennende utgivelser i andres navn. Jeg må innrømme at jeg ikke har fulgt han like godt gjennom hele karrieren, fordi jeg har hørt litt for mange utgivelser med pianisten, som jeg ikke helt har hatt den store sansen for.
Men på disse opptakene fra Ibiza, synes jeg han overgår seg selv med energisk og framoverlent solopiano, som plasserer han helt der oppe blant de største solopianistene. Når pianister gjør soloplater, og da ser jeg bort fra «ekstremister» som Cecil Taylor og hans like, blir musikken ofte i overkant lyrisk og, spesielt i de senere årene, litt for mye i «fotefarene» til Jarrett. Men det synes ikke gjelder for Kühn. For her er det energisk, spennende og kreativ musikk som har sine røtter i den europeiske frijazzen fra tidligere tider. Og det er adskillig nærmere for eksempel Alexander von Schlippenbach enn amerikanerne eller de fleste av de skandinaviske pianistene som har gått i studio alene.
Hele vegen gjennom er dette strålende solopianomusikk, fra en musiker jeg aldri har hørt bedre. Han boltrer seg friskt i improvisasjonene, er framoverlent hele vegen, selv i de låtene som (nesten) kan kalles ballader. Og lyden i studioets Steinway C er fremragende. La dette bli en ny vår for den utmerkede pianisten!
Jan Granlie
Joachim Kühn (piano)
