Opp gjennom jazzhistorien har jeg hørt en rekke duoer med vokal og bass. Men jeg kan ikke huske at jeg har hørt så mange som ligner på det vi her får servert av bassisten João Madeira og vokalisten Margarida Mestre.
Madeira begynte å studere kontrabass da han var 12 år, og fullførte sin grad i musikkvitenskap i 2002. Hans kunnskap om etnomusikologi ga verdifull forskning til teamet som sikret Fado verdensarvstatus fra Unesco. Dette ble fulgt av en periode med arbeid i musikkseksjonen til INATEL, en offentlig institusjon som finansierer sosial tilgang til kultur og kunst. Etter å ha forlatt Conservatório de Música de Lisboa, var hans musikalske retning sentrert rundt originale vestlige musikkspråk, sammen med jazzstudier. Alt endret seg i 2012, da han møtte den frie improvisasjonen på MIA-festivalen i Portugal.
Siden den gang har han vært fullstendig oppslukt av å utforske nye prosesser for å skape og komponere musikk, samtidig som han har utforsket nye konsepter for musikalsk fremføring. Han samarbeidet som medskaper, komponist, musiker, skuespiller, musikalsk leder i en rekke produksjoner. Han har også vært aktiv i å utvikle tverrfaglige prosjekter. Og nye innvallsvinkler vil jeg påstå han lanserer i samarbeidet med den moderne vokalkunstneren Margarida Mestre.
Margarida Mestre er en original vokalist som man i ene øyeblikket kan høre kommer fra Portugal, for hun minner tidvis om Maria Joao, og i andre øyeblikk er hun langt inne i den europeiske vokalkunsten hvor vi blant annet finner både den danske vokalisten Randi Pontoppidan og norske Sidsel Endresen. Hun har studert både pedagogikk, dans, lyd/musikk og performance, og hun beveger seg rundt elementene kropp og stemme, poesi og scene, skrift og musikalitet, og tar vare på elementene i riktige doser for å skrive dramatisk musikk som kombinere forskjellige kunstneriske språk for scenen, som hun noen ganger tolker og noen ganger veileder andre til å gjøre. Hun har en forkjærlighet for å finne moderne måter å si det gamle på. Siden begynnelsen av karrieren har hun jobbet og eksperimentert med prosjekter som krysser kunst og utdanning. Hun har en helt særpreget måte å uttrykke seg på. Og i disse ti improviserte «strekkene» går hun og Madeira i et spennende tospann som skaper en helt egen musikalsk stemning.
Madeira er en utmerket bassist, som blant annet i 2023 kom med soloutgivelsen Aqui, Dentro, som fikk god omtale på salt peanuts*. Han har en fin tone i bassen, som går «hånd i handske» med Mastres litt dype vokal. Noen av tekstene er hentet fra litteraturen, og fremføres både på portugisisk og engelsk, pluss hennes «eget» språk. I «The Walrus and the Carpenter» deklamerer hun tenksten over fint bass-spill, og gjennom hele platen samspiller de på en fremragende måte.
Hele veien er musikken variert og fin, og innimellom kan man (nesten) gjenkjenne Sheila Jordan i måten Mestre synger på, med en viss vibrato i stemmen, slik Jordan lett kunne gjenkjennes med. Og å blande Jordan med den portugisiske tradisjonen og gjøre den til moderne improvisasjonsmusikk, som i «Muiñeira para 2», er ytterst spennende.
Dette er blitt et interessant møte mellom en utmerket bassist og en original vokalist, som gleder. Det er gjennomgående spennende musikk, det er variert og begge to viser seg som strålende musikere og improvisatorer.
Jan Granlie
João Madeira (bass), Margarida Mestre (vocal)
