I 2019 ga den amerikanske trombonisten Joe Fiedler ut «Open Sesame», en plate med jazzversjoner av materiale hentet fra hans mangeårige «dagsjobb» som musikksjef for det populære barneshowet «Sesame Street» (Sesam stasjon i Norge). Down Beat berømmet musikkens «mangfoldige estetikk», der Fiedler blander elementer av funk, rock, free-jazz og New Orleans polyfoni til en potent blanding som gir dybde og tekstur til komposisjonene». Da Fiedler og bandet turnerte med denne musikken, inkludert en konsert på Dizzy’s Club Coca-Cola i New York med gjesteartister som Wynton Marsalis, fant Fiedler ut at prosjektet ikke ville være et engangs prosjekt.
Så derfor er nå del to i hans «Sesame Street»-føljetong på plass. Denne gangen har han kalt bandet «Open Sesame», og han har fått med musikerne Jeff Lederer på sopran- og tenorsaksofon og klarinett, Steven Bernstein på forskjellige trompeter og flugelhorn, Sean Conly på bass, Michael Sarin på trommer, og Miles Griffith som gjest på vokal.
Den gang «Sesame Street» eller «Sesam stasjon», som det het i Norge, gikk sin seiersgang gjennom de norske hjem, var jeg småbarnsfar, og burde vel egentlig ha full kontroll over de merkelige figurene som omgikkes mennesker på jernbanestasjonen utenfor Oslo. Men det var vel sannsynligvis en brist i barneoppdragelsen at jeg ikke kan huske at jeg engasjerte meg så mye i serien.
Nå skal det sies at den musikken man fikk servert i den norske versjonen ikke akkurat appellerte til «jazzeren» i meg, men at det som ble servert var relativt dårlig underholdningsmusikk tv-produsentene sannsynligvis mente passet godt for barn. For hadde de benyttet musikk noe i nærheten av det vi får servert på denne platen, så kan det hende jeg husker mer enn en stor blå skapning, en liten orange en, og noen skuespillere som spilte slik de mente man skulle gjøre overfor barn – det vil si overdrevent barnslig.
På denne andre delen av Fiedlers «Sesam Street»-plate får vi servert 13 låter, som kan hende var med i serien, men de norske versjonene lå uansett fjernt fra de relativt morsomme og fine versjonene vi får her. De fem musikerne er strålende, og fra før kjenner vi jo Steven Bernstein med hans slide-trompet fra for eksempel trioen Sex Mob, og Jeff Lederer medvirker på den utmerkede platen til Mary LaRose, som vi anmeldte for noen dager siden. Og begge disse er kreative og, ikke minst, morsomme musikere som passer perfekt inn i et slikt «barnejazz»-selskap, selv om jeg hater betegnelsen. Det er ingenting som burde hete barnejazz, hvis det ikke blir fremført av barn selv. At voksne lager jazz, eller hvilken som helst musikk, som man tror barna vil like, er etter min mening det reneste tøv. «Gi barna Coltrane før idretten tar dem», er det en som har sagt, og jeg er overbevist om at han har rett. Jazz er ikke beregnet på spesielle aldersgrupper. Det er musikk for alle, uansett hva pedagoger og andre eksperter hevder.
Og hadde jeg ikke lest meg til at dette var musikk fra «Sesame Street» og kunne vurdert den som en helt ordinær jazzutgivelse med utmerkede musikere, hadde jeg aldri tenkt at dette var musikk beregnet på barn.
For vi møter et utmerket band, med en storslagen trombonist i front, som passer perfekt sammen med Steven Bernsteins trompetspill. Og når vokalisten Miles Griffith kommer inn på fjerdesporet «I Am Somebody», så er vi langt inne i den løse New Orleans-jazzen vi har hørt med Bernstein en rekke ganger tidligere. I tillegg legger man merke til Sean Conlys utmerkede bass-spill gjennom de fleste låtene, og Lederers saksofon- og klarinettspill er akkurat like «coolt» som på platen med Mary LaRose. Og balladen «I Am Blue», skrevet av Joe Raposo, er en nydelig sak hvor tradisjonen fra New Orleans’ begravelsesopptog kombineres fint med den nyere New York-jazzen. Og i låten «I Love Trash/C Is For Cookie» får vi en morsom vokal fra Griffith, hvor det kanskje er eneste gangen man tenker at dette er beregnet på barn, og ikke gamlinger som snart er i ferd med å gå tilbake i barndommen. I «Bip Bippadotta Suite» er de inne innom tre låter som burde være kjente for flere – «Mah-Ha Mah-Ha», «Everybody’s Song» og «Fat Cat» – alle morsomt fremført av et knippe kreative musikere, som behersker det løsslupne i New Orleans-musikken. Og når de avrunder med «Captain Vegetable» har, i alle fall jeg, hatt en svært hyggelig time i selskap med ytterst kreative musikere som har forstått at humor er viktig i jazzen.
Og uansett om dette er musikk man burde kjenne fra den kjente tv-serien, så spiller det ingen rolle. Dette er hyggelig og morsom jazz slik den mer enn gjerne kan spilles i en klubb en fin fredags- eller lørdagskveld, gjerne med barn til stede, og uten at musikken skal tas altfor alvorlig.
Jan Granlie
Joe Fiedler (tb), Jeff Lederer (ss, ts, cl), Steven Bernstein (tp, slide-tp, flh, G-tp), Sean Conly (b), Michael Sarin (dr), Miles Griffith (v)
