Multiinstrumentalisten Joe McPhee, er per i dag, en av de friskeste tilskuddene til den friere delen av jazzen. Og sett på bakgrunn av at han ble født allerede i 1939, er det imponerende hvordan han holder ut, og stadig leverer strålende konserter, både alene og sammen med, i hovedsak yngre musikere innenfor sjangeren.
McPhee vokste opp i Miami, og begynte å spille trompet i åtte-årsalderen. Hans første møte med platestudioet var i 1967, da han var med på platen «Freedom and Unity» med Clifford Thornton. Han lærte å spille saksofon på egen hånd da han var 32, etter å ha studert Ornette Coleman, Albert Ayler og John Coltrane.
Han har utgitt ca. 70 album i eget navn, en en haug med band som TrioX, med Roy Campell, William Parker og Warren Smith, med Joe Fonda, Jimmy Giuffre Mat Maneri, Evan Parker, Jamie Saft og The Thing, for å nevne noen få.
Platen «December 12, 1970» er utgitt tidligere under tittelen «Nation Time» på selskapet CJR (CJR-2). Her møter vi han i tre strekk, «Nation Time», «Shakey Jake» og «Scorpio’s Dance», hvor han spiller sammen med Mike Kull (p, elpiano), Tyrone Crabb (b, tp), Bruce Thompson (perc), Ernest Bostic (perc), og med Otis Greene (as), Herbie Lehman (org) og Dave Jones (elg) som gjester på «Shakey Jake».
Innspillingene er gjort den 12 og 13 desember 1970 i Chicago Hall, Vassar Copllege Urban Center for Black Studies.
Og det starter slik vi kjenner McPhee. Han roper ut over publikum: «What Time Is It?» og publikum svarer: «It’s Nation Time», og etter et par, tre forsøk fungerer det, og McPhees saksofon spraker i høytalerne. Dette er McPhees hyllest til redaktøren, poeten og musikkritikeren LeRoi Jones, som senere kalte seg Amiri Baraka, en frontkjemper i de sortes kamp.
Og derfra og ut er dette en vanvittig fest. McPhee hisser opp de andre musikerne til å gi sitt ytterste, og selv er han en mester på tenorsaksofonen. Og gjennom hele «Nation Time» swinger det vanvittig. Som en blanding av frijazz og soul – Great Black Music, som Art Ensemble Of Chicago kalte det. Og de drøyt 18 minuttene er en real fest!
I «Sharkey Jake» kan man nesten umiddelbart høre McPhees fascinasjon over John Coltranes musikk. Men her får han selskap av blant andre Otis Greens heftige altsaksofonspill, som gir McPhee utfordringer om å virkelig skjerpe seg og gi sitt ytterste. Og hele veien swinger det infernalsk av det hele. Det koker, og McPhee spiller med livet som innsats. Fantastisk!
Så avslutter de med «Scorpio’s Dance», hvor vi hører McPhee på trompet i starten, men hvor han plukker fram tenorsaksofonen etter hvert og vi igjen får en ytterst heftig og pågående låt, hvor spesielt kompet «pøser» på, mens McPhee gjør sine Coltrane-inspirasjoner som solist. Og det er så sterkt at det sitrer i kroppen.
I disse amerikanske valgtider, er det absolutt behov for denne type musikk. Om det er de sortes rettigheter, innvandrerne, mexikanerne, de homofile, alenemødre eller andre utsatte grupper det dreier seg om, så er nok McPhee og Barakas ord de rette: What Time Is It?», «It’s Nation Time». Nå gjelder det å stå sammen i dette merkelig landet på andre siden av havet, og ingen er bedre til å uttrykke hva landet trenger enn Joe McPhee og hans medmusikanter på denne innspillingen!
Joe McPhee for President!
Jan Granlie
Joe McPhee (ts, tp), Mike Kull (p, elp), Tyrone Crabb (e, elb, tp), Bruce Thompson (perc), Ernest Bostic (perc), Otis Greene (as), Herbie Lehman (org), Dave Jones (elg)
