Samarbeidet mellom pockettrompeteren og saksofonisten Joe McPhee og trommeslageren Paal Nilssen-Love har vart i flere år. Og mange har nok den mektige samlingen «Candy», bestående av ikke mindre enn sju CDer, stående langt framme i hylla over personlige favoritter.
Nå har de vært på London-tur, og på en London-tur, stikker man selvfølgelig innom spillestedet Café OTO, for å glede gjestene med litt skikkelig duosamspill.
Vi snakker 9. desember 2017, og allerede fra McPhees innledning merker vi at de to ikke kun er i London for å gjøre unna årets julehandel eller være på «pub-til-pub»- eller fotballtur. De har valgt å tilegne konserten til trommeslageren Sunny Murray, som forlot denne verden kun to dager før denne konserten, og de starter med hyllesten (og tittelsporet) «Song For The Big Chief (Old Man River)», hvor man spinner rundt den gamle gospelhymnen komponert av Kern og Hammerstein, med en aldeles nydelig tenorsaksofonsolo av McPhee. Etter hvert kommer Nilssen-Love inn med sitt særpregede spill, mens McPhee nesten går over i en annen enhet, slik nesten bare han kan blant dagens saksofonister. Og det koker hemningsløst på scenen i Café OTO. Nilssen-Love sparker McPhee framover med et utrolig heftig trommespill, som salige Murray ville elsket. Man kan nesten føle svetten renne nedover ryggen på Nilssen-Love, der han dundrer over trommesettet og legger forholdene så til de grader på plass for McPhee, som i stedet for å kjøre videre i Formel-1-tempo, tar det hele ned, er så vidt innom gospelhymnen, men tar den videre fremover til noe Kern og Hammerstein bare MÅ elske der de sitter i det hinsidige og lytter. Nilssen-Love tar en kort pause for å tørke svetten, mens McPhee spiller ut all sin smerte over Murrays bortgang, før Nilssen-Love overtar med like sårt trommespill, og jeg kan nesten ikke tenke meg en bedre hyllest til Murray enn det de to leverer i denne låta. Jeg kan heller ikke huske sist jeg hørte de to i en slik komplett og fantastisk improvisasjon og i et slikt samspill. En låt som er verdt plateprisen og flere ganger inngangsprisen på Café OTO til sammen.
Men de stopper ikke der. Vi får McPhees «Knox», en gammel McPhee-komposisjon, man finner på blant annet platen «Tenor» og på «The Fire Each Time», hvor han spiller med DKV Trio. Men versjonen vi får servert her, er ingen cover av noen av de andre versjonene. Denne er helt særegen, mye på grunn av Nilssen-Loves trommespill, som pusher McPhee til å strekke komposisjonen mye lenger, ikke minst via strålende improvisasjoner gjennom hvert sekund gjennom de 13 minuttene og 43 sekundene låta varer. Og når McPhee gjør temaet solo ca. fem minutter ut i låta, åpner det hele seg opp på en fantastisk måte. En herlig versjon av en strålende låt!
Så avslutter de denne fantastiske konserten med begges hyllest til Lester Bowie, som har fått tittelen «A fantasy for Lester», som tar stemningen til Bowie på en fremragende måte, med lange pausetrekk og en intensitet som man egentlig skulle vært tilstede på Café OTO for å få fullt utbytte av. McPhee plukker fram pockettrompeten, og man føler nesten av Bowie er i rommet, mens Nilssen-Love «leker» seg med perkusjonen i bakgrunnen og det toner ut i stillhet før publikum får gi sine hyllester.
Dette er kanskje det tøffeste, fineste og såreste opptaket jeg har hørt med de to mestere. Kommunikasjonen er perfekt og innsatsen på «elitenivå». En fantastisk duoplate som vil bli stående som en av den nyere jazzens mesterverk hos undertegnede!
Jan Granlie
Joe McPhee (s, pockettp), Paal Nilssen-Love (dr, perc)
