Den canadiske tenorsaksofonisten Joel Frahm, kjenner jeg fra trommeslageren Ernesto Cervinis band Turboprop, blant annet fra utgivelsen A Canadian Songbook (TPR RECORDS) fra tidligere i år. Jeg har også tidligere anmeldt hans utgivelse, med samme trio som her, med tittelen The Bright Side (ANZIG RECORDS) fra 2021, som fikk hederlig omtale på salt peanuts*. Med seg i trioen har han bassisten Dan Loomis, og den canadiske idealisten, platedistributøren og trommeslageren Erneste Cervini, og vi får servert 10 komposisjoner, de fleste laget av Frahm, mens Cervini bidrar med to og Loomis med to.
Og de starter med Cervinis «The Nurse Is In», og vi havner, umiddelbart, tilbake til 1960-tallet og saksofonister som Sonny Rollins og de mange som ledet an i den spennende musikken på den tiden. Og fram til de avrunder med Frahms «Catch 22», er dette et deilig til bakeblikk på en ytterst fin del av jazzhistorien.
Det er tydelig at denne jazzen har fått en renessanse i Sambandsstatene de senere årene. For det kommer uante mengder med plater med denne musikken nå om dagen. Enten i form av gjenutgivelser eller yngre musikere som tiltrekkes denne musikken. Og det er forståelig, for mye av den musikken som kom ut på den tiden, er fremdeles «levedyktig» og har «ikke gått ut på dato».
Og Joel Frahm er en utmerket tolker av denne musikken. Han har en fyldig og fin tone i tenorsaksofonen, og hans teknikk er upåklagelig. Bass-spillet til Loomis passer fint sammen med tenorsaksofonen. Han er også en utmerket tekniker som følger Frahm hele veien, enten med kommenterende spill, eller han legger seg tett på saksofonen i noen av temaene. I tilleggt avleverer han noen fine bass-soli som «sitter som ei kule» i samspillet. Og bakerst får vi en «leken» Cervini, som kan mer enn å distribuere jazz fra Toronto og omegn. Han er en pågående og fin trommeslager, som får denne trioen til å svinge fint.
Frahm er en mester i å trekke inn kjente strofer fra andre «standarder» inn i spillet, slik mange a v heltene fra 1960-tallet også gjorde. I hans spill kan vi fornemme flere av heltene fra 1960-tallet, ikke bare Rollins, men hele den mer eller mindre «streite» delen av den amerikanske jazzscenen. Men innimellom, som for eksempel ki tredjesporet, «Loomis Nation», tar de oss litt bort fra «tradisjonen» og inn i nåtiden, med en personlig og fin låt.
De spiller låter både i det hurtige landskapet og i ballade-landskapet, og i sistnevnte liker jeg spesielt godt «Moonface Lament», som er en nydelig ballade, som nesten høres ut som en folkevise fra Dalarna i Sverige, som Monica Zetterlund kunne ha gjort en fin, svensk versjon av med den rette teksten.
De to komposisjonene av Cervini er i det mer pågående landskapet, hvor det svinger utmerket fra alle tre, og med fint bass- og trommespill, som nærmest pisker Frahm framover, hvor han leverer utmerkede soli. I Loomis sin «False Spring» svinger det utmerket i et litt lysere landskap, og der hvor saksofon og bass spiller unisont i temaene, er dette pur glede.
Men det er soliene, særlig fra Frahm, som gjør denne utgivelsen til noe helt eget. Han har et overbevisende spill, og tonen varierer fra det deilige dype, til et lysere landskap, hvor vi finner mange tenorsaksofonister i dag, men ikke så mange av dem overbeviser like mye som Frahm i spillet.
Dette er blitt en fin plate med musikk med klare røtter i tenorsaksofonavdelingen fra 1960-tallet. Og hele veien svinger det upåklagelig og fint, og det hele blir et godt alternativ til all frijazzen som spilles på stereoen i skrivestua.
Jan Granlie
Joel Frahm (tenor saxophone), Dan Loomis (bass), Ernesto Cervini (drums)
