I 2021 kom pianisten Joel Putterman ut med boksen Creation Series med fem CDer på selskapet No Business. Denne jobbet vi oss gjennom, og konkluderte med at vi likte godt det den amerikanske pianisten leverte. Det er ikke så mange som kan produsere fem CDer med solo piano, hvor interessen holdes oppe hele vegen.
Nå har No Business utgitt en ny plate med pianisten, og denne gangen er det en enkel CD med to lange og en kort improvisasjon, innspilt i Master Studio Sound den 25. juli i år. Og for den som ikke fulgte med oss i 2021, og som ikke har oversikt over pianisten, gjentar jeg gjerne at han kommer fra Chicago, og ble påvirket både musikalsk og filosofisk av Gene Shaw, som han jobbet og studerte med i noen år. Han ble også påvirket av forfatteren, poeten og filosofen Joseph Schwarzbaum, samt broren Ronald. Og hans musikalske påvirkning går i retning Thelonious Monk, John Coltrane og Eric Dolphy.
Fra 1964 til 1969 spilte han i forskjellige bandsammensetninger i Chicago, men i 1972 flyttet han til. Virginia Beach. Han har spilt med musikere som Hal Russell, Jimmy Lyons, Richard Davis, Joseph Jarman, William Parker og en rekke andre. Så han har gjort mye mer enn å spille solo.
Når man stilles overfor en plate med solopiano, så er det nesten umiddelbart noen kunstnere man sammenligner med. Det kan være Keith Jarrett eller Bill Evans, eller kanskje noen som befinner seg i det friere landskapet. Og Futterman heller i aller høyeste grad over mot det friere. Han starter i det frie og litt melankolske, men etter noen minutter beveger han seg over i et svingende landskap, både med de gamle swing-pianistene og, for eksempel Thelonious Monk i oppdatert utgave. Og disse vekslingene gjør at vi raskt kan sammenligne Futterman med danske Jeppe Zeeberg. For etter den melankolske åpningen, får vi først swing jazz, før han kaster seg over Cecil Taylor-landskapet, og alt dette i den første låta!
I den andre delen starter det også melankolsk, men ikke like mye som i den første. Men her glir han raskt over i en ytterst langsom blues som gjør at vi forventer at noe skal skje. Også her bygges improvisasjonen fint opp, på en måte som gjør at vi følger nøye med, spente som vi er. Og nesten hele tiden skjer det endringer og en spennende utvikling i hans solospill. Han er solid i de rolige partiene, hvor han skaper forventninger, og når han er over i det frie, synes jeg han har mye å melde, og han forteller historier som blir spennende, i alle fall i mitt hode. Og i den relativt korte sistedelen, er det litt «Jarretsk» over åpningen, som ligner litt på Köln Concert (kanskje min favoritt av solo pianoutgivelser). Men det er bare en antydning. Futterman spiller ytterst personlig, og går inn for en rolig «landing» etter denne spennende, musikalske reisen i hans indre tanker. Og siden denne anmeldelsen publiseres på julaften, kan det være en god idé å spille av denne når man er ferdig med all «julemusikken», og vil «surfe» inn med en viss stil.
Jan Granlie
Joel Futterman (piano)
