Den franske bassisten Jeëlle Léandre har i flere år manifestert seg som en av verdens ledende, frittgående jazzmusikere. Hun har gjort en rekke soloprosjekter, pluss prosjekter med andre musikere innenfor freejazzen og impromusikken. For noen år siden gjorde hun solokonsert i kirken under Hagenfesten i Sverige, og fremdeles sitter den konserten spikret i «harddisken», som en utrolig kreativ og spennende opplevelse.
Nå har hun like godt gått av gårde og gitt ut «a woman’s work», besående av åtte CDer med noen av hennes favorittmusikere. Og det starter med konstellasjonen Les Diaboliques, i et opptak fra Moskva den 6. oktober 2015. Dette er en trio hvor hun samarbeider med vokalisten Maggie Nicols og pianisten Iréne Schweiser, hvor alt stoffet lages der og da, og som viser en tett og spennende konstellasjon, med tre kvinnelige musikere som kjenner hverandre godt. Så vidt jeg vet, har denne konstellasjonen gjort to plater tidligere, «Les Diaboliques» og «Spitting Image», og hvis de er i nærheten av det vi her får høre fra DOM i Moskva, så er det bare å finne dem. For dette er moderne, kreativ kommunikasjon på svært høyt plan.
Léandres bass (og stemme) er helt egenartet, og med Schweizers perkussive pianospill og Nicols spirituelle og heftige stemme, blir vi tatt med inn i en helt egen verden på denne innspillingen.
Derfra går vi over til CD#2, hvor vi møter Léandre i duo med violinisten Mat Maneri, i et opptak fra La Java i Paris, den 23 januar 2011. Vi får mer frittgående improvisasjonsmusikk, hvor kommunikasjonen nesten er sømløs mellom de to. På denne platen beveger de seg nærmere samtidsmusikken og det klassiske, enn på førsteCDen. Og hele veien fascineres jeg av Léandres tone i bassen, samtidig som hennes kreativitet nesten er enestående. Og sammen med Maneris litt mørke violintone, blir dette en helt egen opplevelse.
Det er tydelig at Léandre liker å jobbe med andre kvinnelige musikere, noe som kommer godt fram på CD#3, hvor hun spiller duo med vokalisten Laureen Newton. De startet samarbeidet for over 20 år siden, og det er ingenting som tyder på at de er gått lei av hverandre. Innspillingen er gjort i FRAC of Besancon, den 27. februar 2016, og er en samling låter og improvisasjoner som nesten tar pusten fra en stakkars lytter. Léandre utfordrer Newton hele veien, og Newton svarer med sin helt egenartede vokal. Strålende! Og et eksempel på nærmest perfekt musikalsk kommunikasjon.
På den fjerde CDen, skifter stemningen en smule, i og med at Léandre samarbeider med trompeteren Jean-Luc Cappozzo, en musiker vi blant annet kjenner fra flere av de større frijazzensensemblene i Europa de senere årene. I starten får vi en nydelig duett, hvor Léandre spiller med bue, og Cappozzo spiller trompet, delvis med mute. Opptakene er gjort i Auditorium Conservatoire og Music of Besancon, den 3. november 2015, og hennes frittgående reise fortsetter å bre seg utover. Vi får en følelse av at Léandre flyr over landskapet med bassen, mens hun synger sin ordløse sang mens hun nærmeste spytter basstonene som regn ned over oss. Og Cappozzo har mer enn nok med å følge med. Men han klarer det, og henger seg på mens hun flyr videre over landskapet.
CD#5 inneholder opptak fra Les Instants Chavirés, i Montreal, og her leker hun seg gjennom flere spennende strekk i selskap med gitaristen Fred Frith. For noen dager siden anmelde jeg Fred Frith Trio fra en konsert i Bergen, og antydet at han de senere årene har beveget seg adskillig mer over i det fritt improviserende, enn det vi fikk høre med trioen, som var relativt rocka. I dette møtet med Léandre fra 11. juni 2016, får vi det endelige beviset på at Frith har staket ut en ny vei for sitt musikalske virke. Her møter vi han i relativt heftig, fri dans med Léandre, hvor de to utfordrer hverandre så til de grader, at det nesten blir litt erotisk over det hele. De spinner rundt hverandre, river og sliter i strengene, og finner sammen i en improvisert verden som både er spennende og utfordrende. Dette er et kroneksempel på hvordan god improvisasjon over ikke forutbestemte ideer fungerer, som tar lytteren med på en indre reise man sjelden opplever.
På den sjette CDen, får vi 45 minutter og 40 sekunder med Joëlle Léandre alene med bassen i fem strekk, spilt inn i Radio France den 14. juni 2005. Jeg settes umiddelbart tilbake i Dala-Floda Frikyrka, og den varme sommerdagen under Hagenfesten. Foran meg står Léandre og bokstavelig talt, slåss med bassen. Hun river og sliter i den, som var det en brytekamp, og da hun etter å ha avsluttet settet, sparker borti bassen der den ligger utslått på gulvet, er det hele fullkomment. Men hvor hun straks angrer seg, går bort til den, og stryker den ømt over den store, utslitte kroppen. Og det er når Léandre får holde på alene, at hun virkelig befester sin possisjon som en av verdens beste bassister. Hennes spill med bue er fantastisk, noe mesteparten av de improviserte strekkene her er. Og det er bare å lene seg tilbake, lukke øynene, og la Léndres bass-spill overmanne deg. Fantastisk!
Så er det «gang i den igjen», som man sier i Danmark. De to siste innspillingene er opptak fra Alchemia Club i Kraków, den 19. og 21. oktober 2015, hvor vi møter henne sammen med trommeslageren Zlatko Kaucic, tenorsaksofonisten Evan Parker og pianisten Agusti Fernández. Vi får helt annen musikk enn på soloCDen, men også her møter vi henne i et utfordrende selskap som kommuniserer og som skaper spennende musikk. Etter så mange plater uten piano (med unntak av åpningsplaten), er det godt å høre Fernández’ sine kommentarer i denne utvekslingen av musikalske samtaler. Og med Evan Parker på topp, blir jo ikke dette noe annet enn en himmelsk freejazz-session.
I det medfølgende tekstheftet, sier Léandre, blant annet «That was me, and I was so fucking true, I could die now», noe som forteller mye om hvor mye hun legger ned i sin basskunst. Hun er og blir en fenomenal bassist, som alltid har gått sin egen vei. Hun har aldri valgt autostradaene eller hovedveiene fra A til B. I stedet har hun tatt avstikkerne, hun har valgt de veiene som ikke er asfalterte, og som snor seg mellom jorder, skoger, fjell og rundt fjorder. Hun tar gjerne en stopp ved en vinmark for å snakke med vinbonden og smake på årets «avling», og hun tar gjerne fem minutters stopp på en høyde for å nyte utsikten, i stedet for å rase avgårde for å komme fort fram.
Og sammen med medmusikantene hun har med seg på denne fantastiske samlingen, legger hun lista svært høyt for andre bassister. Her er ingenting gitt på forhånd. Her er alt knallhardt arbeid og en musikalitet som er sjelden.
Så får du muligheten til å skaffe deg denne samlingen, og du har et åpent øre eller to for frittgående musikk gjort av den virkelige eliten, så skal du ikke nøle. Du skal bare ha denne boksen! Ferdig snakka!
Jan Granlie
Joëlle Léandre (b, v), Jean-Luc Cappozzo (tp), Agusti Fernández (p), Iréne Schweizer (p), Fred Frith (g), Zlatko Kaucic (dr, perc), Mat Maneri (vio), Laureen Newton (v), Maggie Nicols (v), Evan Parker (ts)
