Den svenske gitaristen Johan Berke, har klart å oppholde seg under vår radar i flere år. For «Simpatico» er hans niende innspilling med bandet Upstairs Five.
Bandet ble startet i 2003 og all musikken har hele tiden vært spesialskrevet av Berke for akkurat de musikerne han til enhver tid har med i bandet, fra kvintett til tentett, og det er mange svenske musikere som har vært innom gruppen opp gjennom årene, blant andre Nils Janson, Örjan Hultén, Filip Augustson, Mats Äleklint og Håkan Goohde.
Flere av musikerne på «Simpatico» har spilt med Berke tidligere, men for saksofonisten og klarinettisten Alberto Pinton er dette første gang han gjør plate med denne gjengen. Og sammen med saksofonist Fredrik Nordström utgjør han en viktig del av det nåværende lagoppstillingen. Foruten de to og kapellmesteren, hører vi bassisten Robert Erlandsson og trommeslageren Fredrik Rundqvist pluss gjestene Yasuhito Mori (vokal på ett spor) og Barry Cleveland (soundscape på et annet spor).
Musikken starter svært intelektuelt i låten «Summer Ghosts», og vi er litt redde for at dette blir nok en plate hvor musikerne har mer innstråling enn utstråling. Men allerede i andresporet, «Comfort Zone D» endrer det seg drastisk. Her får saksofonistene god plass, og spesielt kan vi like Nordströms Coltrane-aktige tenorsaksofonspill, før han overlater arenaen til Pinton, som leverer en ettertenksom og fin solo. Når låter som denne er såpass lange, denne klokkes inn på 10:01, så blir det plass for solistene til å levere solier som man kan bygge opp og få noe fornuftig ut av, uten at man trenger å stresse for å bli ferdige. Temaet og mellomspillet i denne komposisjonen trekker tankene tilbake til 60-tallet, og den freejazzen man gjerne dyrket på diverse loft i New York, hvor de to saksofonistene virkelig får boltre seg i komfortsonen, og låten fungerer svært godt.
«Mola Mola» starter helt annerledes, med Berkes gitar og elektronikk. Dette er låt hvor Pintons barytonsaksofon legger en fin bakgrunn i starten, og selv om låten høres relativt komplisert ut, så er de to saksofonistene med på å gjøre den svært hørverdig. Og en av grunnene til at den høres komplisert ut, kan ha sin grunn i at den er dedikert til Wayne Shorter, en musiker som Berke tydeligvis har stor sans for.
«Comfort Zone A» er en helt annen stemning enn den første komfortsonen. Her har også tenorsaksofonen til Nordström og, ikke minst, bassklarinetten til Pinton, viktige roller. De to «blåserne» er de som drar denne låten videre, med storslåtte solier, spesielt merker vi oss Nordström igjen, med gjennomtenkt og kreativt spill.
«Short, but Sweet no 22» er tilegnet André Chini (födt 18. Mai 1945 i Roumengoux, i departementet Ariége i regionen Midi-Pyrineerne i Frankrike. Ble svensk statsborger i 1996, og var komponist, oboist og dirigent. Og sammen med fiolinisten Lars Fresk startet han Kammerorkesteret Euterpe i 1977), er et kort mellomspill for Berke, liksom bare for å markere at han også er tilstede, mens «Short, but Sweet no 28 (Oyatsu no jikan)», med japansk tale, som vi ikke forstår stort av, innleder, før vi føler vi er inne i en av Pintons låter fra hans seneste plate. Men låten er skrevet av Berke og Yasuhito Mori. Her markerer også Rundqvist seg med fint og litt aggressivt spill bak blåserne. Å benytte seg av to saksofonister som eneste blås fungerer storartet. De utfyller hverandre og er åpne for hverandres innspill både med de to i front, og bak Moris tekstframføring.
«While We’re…Jong», er også tilegnet Wayne Shorter, og er en slags ballade, hvor Berke leverer en fin gitarsolo, og saksofonistene gjør akkurat det jeg har anklaget Shorter for ikke å gjøre, nemlig spille solier som har en litt lang tanke og som ikke bare kan oppfattes som introer.
Så avsluttes platen med Berke og Clevelands «Seen From Above», som er tilegnet bassisten Charlie Haden. Dette er platens lengste spor på nesten 15 minutter, og assosiasjonene går til Hadens (og Palle Mikkelborgs) hvalsang, som ble gjort for en del år siden. Her legger Cleveland et lydlandskap i bakgrunnen som på mange måter bærer all musikken på sin rygg, med de to blåserne med lyder som kan sammenlignes med hvalsang i starten, før de «går videre» og gir oss en vakker ballade, helt i arven etter Haden.
«Simpatico» er blitt en ytterst sympatisk og fin plate. Her er det bærende ideer bak hver komposisjon som gjør hele platen interessant og spennende. Alle musikerne leverer fine innsatser, og på «Seen From Above» får vi også et fint bass-strekk av Erlandsson.
Johan Berke er en musiker man bør sjekke ut nærmere, og det skal ikke gå lang tid før flere av hans tidligere plater er på plass i hyllene. For her har vi å gjøre med en ytterst dyktig låtskriver og gitarist, som i stedet for å framheve seg selv hele tiden, gir rom og plass til sine medmusikanter, som en hel del bandledere burde lære av.
En overraskende fin plate!
Jan Granlie
Alberto Pinton (bs, as, cl, bcl), Fredrik Nordström (ts, as), Jophan Berke (g, elec), Robert Erlandsson (b), Fredrik Rundqvist (dr), Yasuhito Mori (voice), Barry Cleveland (soundscapes)
