Pianisten og vokalisten Johanna Borchert kommer fra Tyskland, men har tatt utdannelse ved Rytmisk konservatorium i København. Etter utdannelsen flyttet hun til Berlin, hvor hun har vært bosatt fram til i fjor, da hun igjen vendte tilbake til København. Under sin første periode i «kongens by» spilte hun blant annet med bandet Little Red Suitcase, før hun sammen med blant andre bassisten Petter Eldh og vokalisten Lucia Cadotch, startet bandet Scheweiss & Rosenrot.
Etter å ha flyttet til Berlin, fikk man en periode hvor hun, ved siden av Schneeweiss & Rosenrot, stort sett gjorde egne prosjekter, men hvor hun også var med i flere musikalske met ller mindre ad hoc. -prosjekter. Som soloartist har hun gjort tre plater, «Orchestre Idéal», «FM Biography», hvor hun blant annet har med Fred Frith på gitar, før hennes nyeste utsendelse, «Love or emptyness» kom ut i fjor.
Her møter vi henne sammen med trommeslageren Moritz Baumgärtner, gitaristen Peter Mayer og Jonas Westergaard på moog, bass og vokal. Selv spiller hun piano og synth, i tillegg til at hun er hovedvokalist på de ti låtene vi får servert.
Det starter med den fine «Spacetimeshifting», hvor man egentlig bare venter på at vokalisten Robert Whyatt skal dukke opp. For låten er veldig Whyattsk, litt svevende, og med fin vokal av Borchert. Deretter følger tittelsporet «Love or emptiness», som er litt i samme stil som åpningssporet. Enkel elektronikk og en fengende melodi jeg veldig godt kan like.
Tredjesporet, «Identity», åpner som de to første, med litt svevende elektronikk og synth med en vokalintro, og jeg tenker Mariam the Believer et øyeblikk. Men det er bare i åpningen at musikken er introaktig. Etter vært sprer den seg utover og vi får en fin poplåt i det elektroniske landskapet kombinert med jazz.
Og slik fortsetter det. Borchert skriver fine låter og tekster, (selv om tekstheftet er satt sammen i litt feil rekkefølge, men det gjør ingenting, for selv jeg klarte å finne ut av det temmelig raskt). Musikken er svevende med vokalen som hovedelement, og Borcherts lyse stemme på toppen passer perfekt til musikken og kompet som ligger under, og er med på å gjøre dette til en deilig sommerplate, man mer enn gjerne kan nyte mens gradestokken kryper faretruende langt oppover og temperaturen nesten ikke er til å holde ut. Men med Johanna Borcherts musikk i ørene kjøles man litt ned, og det blir levelig.
En fin plate som beveger seg nærmere popmusikken enn jazzen, men det spiller ingen rolle, så lenge musikken fremføres såpass bra som den gjør her.
Jan Granlie
Johanna Borchert (p, synth, v), Moritz Baumgärtner (dr), Peter Meyer (g), Jonas Westergaard (moog, b, v)
