Den norske trommeslageren Emiil Karlsen har, etter hvert, etablert seg på den britiske frijazzscenen. Han er for tiden bosatt i Storbritannia, og blir beskrevet som et «betydelig tilskudd til den britiske frijazzscenen» og en «eksepsjonell impro-trommeslager». Han er opptatt av å utforske de klanglige mulighetene til trommesettet, og han spiller med musikere som Philipp Wachsmann, Matthew Bourne, Phil Durrant, Maggie Nicols, Ed Jones og London Improvisers Orchestra for å nevne noen.
Saksofonisten John Butcher kjenner en del fra flere samarbeid med den norske trommeslageren Ståle Liavik Solberg, pluss mmusikere og prosjekter som Derek Bailey, Akio Suzuki, John Stevens’ Spontaneous Music Ensemble, Rhodri Davies, Last Dream of the Morning (med John Edwards og Mark Sanders), Steve Beresford, Matthew Shipp, Gerry Hemingway, Chris Burn, Magda Mayas, Gino Robair, Thermal (med Andy Moor og Thomas Lehn), Christian Marclay, Eddie Prévost, Okkyung Lee, John Russell og Phil Minton, og må regnes som en av de viktigste frijazzmusikerne på de britiske øyer.
Bassisten Dominic Lash er kanskje den minst kjente i trioen for norske og nordiske lesere, men han er, og har vært å høre med musikere som Alexander Hawkins, Tim Hill, Steve Noble, Samantha Rebello, Pat Thomas, Philipp Wachsmann og Alex Ward. He har også spilt med saksofonisten Evvan Parker og fiolinisten Tony Conrad, og i den senere tiden har han spilt mye med gitaristen Joe Morris, trommeslageeren Tony Buck og saksofonisten Tony Bevan.
Dette er opptaket er første gang de tre møtes musikalsk, og vi får ni fritt improviserte «sekvenser», hvor alle tre spiller like store rolle, men hvor, naturlig nok, Butcher fremstår som den som «drar» improvisasjonene framover.
Man kan si mye om slike fritt improviserte møter. Men til å være første gang de tre møtes musikalsk, synes jeg de kommer godt ut av det med hverandre. Musikken er fri som fuglen, og de tre «svever» der oppe med en felles forståelse for hvor de vil med improvisasjonene. Butcher er en utmerket saksofonist som kommer op med mange gode ideer. Lash legger inn og fyller opp på en fin måte, og Karlsen legger seg relativt tett på flere av de ledende fritt improviserende trommeslagerne vi har hatt gleden av å lytte til på den europeiske jazzscenen de siste 30 årene. Og samlet skaper de en ettertenksom helhet som fungerer. Men dette er musikk man skal høre på konsert, hvor man nesten kan «ta og føle på» musikken. Når man sitter i sitt «lønnkammer» å skal lytte til musikken, skaper man seg sine egne bilder og historier rundt musikken, som kanskje ligger langt fra det musikerne har tenkt. Men det kan også være en «idrett» som kan gi gode resultater. Og på denne «debuten» synes jeg det fungere utmerket.
Jan Granlie
John Butcher (s), Dominic Lash (b), Emil Karlsen (dr)
