Vi er mange! Som alltid har drømt om å få høre John Coltrane live, — om å få høre ham i de aller siste årene og månedene av hans liv!

De aller fleste av salt peanuts* lesere vet at Coltrane døde 17. juli 1967. Mange av oss vet at gjennom de siste par årene av hans liv, var han gjennom en radikal utvikling av det som hadde vært hans musikk de siste årene etter A Love Supreme og Meditations. Det er få av oss som ikke fikk bakoversveis av Ascension og som slet med å skjønne hva som hadde truffet oss. Få av oss kunne leve oss vekk i duo-plata Interstellar Space med Rashied Ali første gangen vi hørte den. Men vi lærte!

Jeg vet ikke!

Vi har alle reist det store spørsmålet; hvor var Trane på vei? Hva ville skjedd om han fikk leve lengre?

Selv om de fleste av våre lesere og noen av våre skribenter er alt for unge til å ha opplevd Coltrane’s utvikling på nært hold, er vi allikevel mange som har et svært nært forhold til Trane’s musikalske utvikling og hva han lot etter seg. Og som stadig stiller det samme spørsmålet: Hvilke musikalske mål hadde Coltrane i disse siste månedene han fikk utøve sine musikalske ideer? Hvor var han på vei?

Vi kan gjerne drømme om en allvitende og målrettet musiker, en musiker som hadde alle svarene. En som kunne være vår helt! En som kunne vise vei.

Men i realiteten var John Coltrane en musiker med åpne ører og øyne – og med store spørsmål. Han var en musiker som ikke hadde svarene, men som så sitt mål i å stille spørsmål. Hans svar på alle våre spørsmål ville være: – Jeg vet ikke!

I vår jakt på den store helten møtte vi bare flere spørsmål. Heller ikke i dag vet noen av oss hvor han var på vei, men viktigere enn dette var det at han visste det heller ikke selv! Og om han fikk leve, ville han ikke kunne forklare utviklingen – selv i det historiske speilet – som et entydig og veloverveid valg.

Temple Continuity

Dette blir enda tydeligere gjennom utgivelsen av dobbelt-CD-en Offering – Live at Temple University. Med denne dobbelt-CD-en med opptak av John Coltrane fra Temple University 11. november 1966, hører vi ham altså på et tidspunkt der han kun har åtte måneder igjen å leve blant oss. Og vi får et klart signal om at Coltrane ikke bare var på helt nye veier, men at han også videreførte – og fremdeles baserte seg på – de modale innovasjonene fra hans klassiske kvartett, med McCoy Tyner og Elvin Jones.  Med denne plata blir det enda klarere at det framtredende trekket ved Tranes musikk i denne perioden er kontinuiteten. En kontinuitet som strekker seg helt tilbake til begynnelsen av hans modale periode i 1961.

Vi var mange som ble svært skuffet da det lenge påventede opptaket fra 23. april 1967 ble utgitt på Impulse, under tittelen Olatunji: The last Live Recording. Et opptak som vi forventet ville åpne nye veier inn i Coltranes tanker i de siste månedene han levde. Stor var skuffelsen da det viste seg at det mest påtakelige trekket ved denne plata var en elendig lydkvalitet!

Da Impulse lanserte utgivelsen av denne konserten fra Temple University i 1966, var det nok derfor mange som var redd for at det samme ville skje igjen. Noen få av oss hadde hatt tilgang til deler av opptaket – og visste at det til en viss grad holdt mål lydmessig. Master-teipene som er basis for utgivelsen ble gjenfunnet så seint som i 2010, takket være Coltrane-forsker Yoshihiro Fujioka. Kvaliteten viste seg til og med å være bedre enn de utdragene av konserten vi hadde kommet over tidligere.

Lydkvaliteten er god. Tildels er den meget god, med tanke på at dette er et opptak gjort for FM-radio på midten av 1960-tallet. Rensingen av teipene og mastringen er mesterlig gjort. For ordens skyld må det nevnes at opptaket selvfølgelig er i mono. Stereo FM lå i framtida.

Skal vi peke på noe negativt så må det være at opptaket er basert på en enkelt hovedmikrofon, hvor selvfølgelig Tranes saksofon – og vokale innslag (på «Leo») – har hovedfokuset. Særlig i ensemblesekvenser er bl.a. Alice Coltranes piano nesten borte til tider. Dette er korrigert noe i mastringen av sekvenser hvor Trane er ute. Men totalt sett er plata definitivt verdt å låne øre til, ikke bare som et tidsdokument.

Min lytting til plata er gjort på grunnlag av den amerikanske CD-utgivelsen. Parallelt er det utgitt en europeisk CD-utgivelse og en LP-utgivelse på 180 gr vinyl. Jeg har ikke kunnet sammenligne med disse, men jeg tviler på at det er mye ekstra å hente fra en LP-utgivelse her.

Fra Naima til MFT

Plata viser en helt annen Coltrane enn det vi kanskje forventet. Dette er fire måneder etter den råsterke samlingen Live in Japan. Selv om settlistene er til forveksling like, peker denne like mye tilbake i tid som Live in Japan peker framover. Sporene er «Naima», «Crescent», «Leo», «Offering» – og «My Favorite Things», nesten 90 minutter i himmelen. Opptaket ble gjort av radiostasjonen WRTI i Philadelphia. Og plata er altså produsert fra college-radioens master-teiper av konserten i Mitten Hall ved Temple University i Philadelphia denne november-kvelden i 1966.

På scenen står kvintetten med John og Alice Coltrane, Pharoah Sanders, Sonny Johnson og Rashied Ali. I tillegg bidrar en ung Steve Knoblauch og Arnold Joyner på alt-saksofoner, og Umar Ali, Robert Kenyatta og Charles Brown på congas. Samt Angie DeWitt på bata-tromme. Alle sammen unge musikere som var lokalisert i Philapdelphia.

Robert Kenyatta har seinere fortalt om hvordan han, Umar Ali og andre perkusjonister møttes noen ganger hver uke for å jamme i en kirke, ikke langt fra hvor Trane hadde bodd. I oktober og november 1966 møtte Coltrane – som jo bodde store deler av sin ungdom og unge voksne liv i Philly – opp tre-fire ganger og spurte om å få være med. Umar Ali var en av de to brødrene til Rashied Ali. Så antakeligvis var det gjennom Rashied at Trane kom i kontakt med dette miljøet.

Programmet starter med «Naima», denne uendelig vakre balladen Coltrane skrev til sin første kone, mens de ennå bodde i Philadelphia. Siden Trane gikk rett på scenen og startet umiddelbart – og dermed kuppet den planlagte innledningen til MC Ron Wertheimer, fikk ikke teknikeren med seg de innledende tonene. Deretter følger «Crescent», før CD2 åpner med «Leo». Her hører vi også et vokalbidrag fra Coltrane – ulikt alt annet vi har hørt fra hans side. Opptaket kutter akkurat da vi hører Coltrane returnerer til det innledende temaet – og vi mister de siste 17 sekundene av låta. Som avslutning får vi en drøyt 23 min versjon av «My Favorite Things».

Etter konserten fortsatte Dave McLaughlin og Bob Rothstein – som satt i studio i WRTI denne kvelden – med en diskusjon om hva de hadde hørt. Denne er ikke inkludert på plata, men den interesserte leser kan finne en utskrift av det som ble sagt på web-siden http://www.wildmusic-jazz.com/jcfh661111.htm. Merk at de tydeligvis ikke er helt oppdatert om hvem som står på scenen.

For deg som har hatt problemer med å forholde seg til Coltranes musikk etter at den klassiske kvartetten med McCoy Tyner, Elvin Jones og Jimmy Garrison ble oppløst i 1965, er denne plata et viktig dokument som vil åpne dine øyne til storheten i Coltranes kunst. For deg som mener at Coltrane etter A Love Supreme (1964) mistet tråden – listen og få dine fordommer knust. For deg som har fulgt Coltrane med stor interesse også etter dobbelt-kvartetten på Ascension, er plata en bekreftelse på det du så som den store kontinuiteten i Coltranes musikk fram til hans siste dager i juli 1967.

Titans of the tenor

Mens vi lytter til den, fortsetter vi å drømme om at opptaket av Titans of the tenor-konserten i Lincoln Center 19. februar 1966, hvor Albert og Don Ayler satt inne med Coltranes gruppe, dukker opp. Alice Coltrane lovet oss for flere år siden at hun hadde hørt opptaket! Så det finnes.

Forøvrig: I salen denne kvelden på Temple University befant det seg en ung 17-årig high school-elev. En ungdom som hadde valgt tenor-saksofonen som sitt hovedinstrument. Hans navn var Michael Brecker. Denne kvelden var den gangen han hørte Coltrane live, og det forandret hans liv.

Så skal vi la være å fortolke det at denne konserten tilsynelatende skjedde ved et universitetsbasert tempel, med en musiker som kort tid etter sin død ble saliggjort som St. John, og forsøkt plassert inn i en spirituell tradisjon som en betydelig frelser.

Jeg er i hvert fall ganske sikker på at Coltrane selv ikke ville sluttet seg til dette. Mitt kall, ville han svart, er ei at svare. Mitt kall er kun at spørge!

Følg meg ikke i hva jeg gjør, følg meg i det å stille spørsmål ved alt. Se det, det var Tranes budskap til verden!

Johan Hauknes