Den norske barytonsaksofonisten, John Pål Inderberg, har vært en institusjon innenfor den norske jazzen i en årrekke. Fra han var en opprører og anarkist på 70-tallet, hvor han blant annet la et egg under en vernisage for en kunstutstilling i Danmark, via The New Cool Quartet, Warne Marsh, Lee Konitz, SubTrio, Trondheim Jazzorkester og Henning Sommerro. Men Inderberg er så mye mer enn en barytonsaksofonist. Han har også gjennom mange år vært en elsket og dyktig pedagog ved Jazzlinja i Trondheim, og har påvirket en rekke unge musikere i Norge til å finne sin egen vei i sitt spill. Han er inspirert av de viktige utøverne innenfor cooljazzen, og han har et stort hjerte for den svenske kollegaen Lars Gullin, i tillegg til at han er en fantastisk humorist på scenen, med sine dadaistiske og verbale utspill.
På «Linjedalsleiken» møter vi han sammen med to av hans tidligere studenter, bassisten Trygve Waldemar Fiske og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen, to perfekte «våpendragere» for Inderberg.
Det starter med «Pols» etter Hilmar Alexandersen og Sven Nyhus, og vi er inne i Inderbergs folkemusikalske verden. Herburg og Gorneys «My Melancoly Baby» er neste, og det slår meg hvor tett en pols fra Østerdalen, på grensen mot Sverige, ligger til denne gamle, amerikanske standarden. Inderberg stråler, med kreativt spill, og med de to «jyplingene» som seriøse støttekontakter i bakgrunnen. Og det swinger fantastisk av Inderbergs spill, og Fiskes bass-solo er strålende.
Lars Gullin skal selvsagt være med på en Inderberg-plate. Og denne gangen er han representert med «Fine Together», en låt Inderberg kjenner ut og inn, og som denne trioen mestrer på aller beste måte. Her bidrar Mjåset Johansen med en fin «vispesolo», og det hele sitter akkurat der det skal.
Så er vi tilbake i folkemusikken, kombinert med mer «standard»-stoff. «Andalsleken» som er en polsk etter Erling Sundet og Oline Sofie Bakkom, i en medley med Atman/Lawrence og Deutsch’ «Play, Fiddle Play» og Lee Konitz «Kary’s Trance». Å høre norsk folkemusikk spilt på barytonsaksofon er en helt egen opplevelse. Spesielt når det er Inderberg som gjør det. Han har folkemusikken helt på innsiden, og spiller de lange løpene med utstrakt og naturlig bruk av sirkelpust, og med en tone som bringer oss langt inn i de dype skogene. Overgangen til «Play, Fiddle Play» er nesten umerkelig. Det er også overgangen til «Kary’s Trance», som han, etter min mening, gjør bedre enn flere av eksemplene vi har fått høre med komponisten selv.
Rangers og Robins «Easy Living» starter med Fiskes fine bassintro. Dette er det nærmeste denne platen kommer en ren jazzballade, hvor Inderberg og Fiske kommuniserer perfekt, mens Mjåset Johansen «lurer» i bakgrunnen. Denne kombineres med Inderbergs egen «Kor I Blått», en fin oppfølger til «Easy Living».
Og selvsagt er Lee Konitz-låta «Subconscious Lee» med. Dette er et av Inderbergs glansnummer, som vi har hørt han gjøre en rekke ganger, blant annet med trompeteren Torgrim Sollid og Warne Marsh. Denne relativt krevende låta tar han på strak arm, med et litt originalt komp.
Harburg og Gourneys «Brother, Can You Spare a Dime?», starter nesten som en norsk folkemelodi, på grunn av måten Inderberg angriper den på. Men når temaet kommer smygende, så swinger det enormt, selv om de tre musikerne ikke anstrenger seg nevneverdig for å «pese» låten. Også her leverer Fiske en fin bass-solo som det spruter av.
Så nærmer trioen seg avslutningen, men før de runder av, skal de ha med Konitz’ «Dream Stepper» og Benny Golsons «Whisper Not», to låter som er med på å fullende denne perlen av en plate. En plate hvor tradisjonene fra cooljazzen tas frem i lyset, kombineres med den norske folkemusikkskatten og fremføres på en strålende måte, fra tre norske musikere, som virkelig kan denne stilarten.
Strålende!
Jan Granlie
John Pål Inderberg (bs), Trygve Waldemar Fiske (b), Håkon Mjåset Johansen (dr)
