Det nystartede plateselskapet New Jazz and Improvised Music Recordings er et svært interessant selskap. Nylig anmeldte vi den fine liveinnspillingen «Calling» med de to danske musikerne Laura Toxværd og Jacob Anderskov, pluss estiske, men Københavnbosatte Maria Faust, som var tatt opp live på ett av mine absolutte favorittsteder i København, Klub Primi på H15 i Kødbyen. Men selskapet har mer å by på. Og når jeg skulle finne ut noe om bassisten John Pope, som leder denne kvintetten, måtte jeg ty til internett. På google kom det opp en offiser i den amerikanske hæren, som levde fra 1822 til 1892, så han kunne det ikke være. Men når jeg føyde til «bass» etter navnet, så kom det fram, i alle fall, noen opplysninger. Han er bosatt i Newcastle, og har i mange år vært aktiv i det lokale musikklivet, både innenfor jazz, rock, pop og mystisisme, og han har «nese for» fri improvisasjon. Han har utgitt plater med de, for oss, totalt ukjente musikerne John Garner («Genteel Eschaton», en duoplate med bass og fiolin fra 2020), med Shelly Knotts på laptop og saksofonisten og klarinettisten Faye MacCalman («No Bones» fra 2020), og duoplaten «Unforseen» med saksofonisten og klarinettisten Chris Biscoe, også fra 2020.
Nå er han ute med sin kvintett, som foruten han selv, består av altsaksofonisten Jamie Stockbridge, tenorsaksofonisten og klarinettisten Faye MacCaman, trompeteren Graham Hardy og trommeslageren Johnny Hunter. Innspillingen er gjort den 3. og 4. oktober 2020 i Blank Studios i hjembyen, og vi får sju komposisjoner gjort av Pope.
Og allerede (nesten) fra første tone merker vi at dette er musikk vi godt kan like. Med en gang får jeg følelsen av flere av de norske banda som de senere årene har markert seg sterkt, gjerne med Gard Nilssen bak trommene. Og åpningssporet «Plato», går rett i hjertet på denne anmelderen. Her er det nok energi til å drive et kraftverk eller to i Newcastle Upon Tyne, og vi møter fem musikere som «gir jernet» fra start til mål. Og det er ingen tvil om at tankene går tilbake til Ornette Colemans relativt tidlige periode da Don Cherry satt i bandet hans.
Vi møter fem unge musikere som har denne musikken godt innunder skjortekraven, og som er med på å lage en plate som både er entusiastisk, deilig og energisk.
Etter det forrykende åpningssporet, får vi «Misha, A Miner», som åpner med en nydelig bassgang, som setter oss tilbake til Charles Mingus, og når ensemblespillet kommer inn, og det swinger som ville h……, er det bare å lene seg tilbake og nyte. Musikken er akkurat passe «løs», og jeg legger spesielt merke til klarinettsoloen til Faye MacCalman, som kan minne om det beste vi har hørt fra Don Byron. Og bak styrer Pope det hele med strålende bass-spill. Dette er 60-tals avantgarde-jazz godt blandet med strålende hard bop, men med moderne, europeisk tilsnitt, og musikk man sjelden får fra de britiske øyer. Jeg kan ikke huske å ha hørt noe lignende fra musikere fra Newcastle, hvor jeg trodde de egentlig kun var opptatt av et middels fotball-lag og sitt eget ølbryggeri. Trompeteren Graham Hardy avleverer en trompetsolo som går rett inn i den øverste divisjonen sammen med Don Cherry-etterkommere som Kirk Knuffke og Tobias Wiklund, og hele bandet koker.
Tittelsporet «Mixed With Glass» er en roligere sak, men her beviser de fem at de også er i stand til å spille nydelige ballader, mens de i «Ing» begir seg mer ut i det fritt improvisatoriske, spesielt med trompeten til Hardy. Men selv om det er relativt fritt – en stund – beveger de seg etter hvert tilbake til landskapet vi blant annet kjenner fra norske Cortex. Strålende.
«The Right Hand Path» fortsetter med nydelig tyngde i bassen, som legger premissene for de andre musikerne som legger et fint ensemblespill som solistene etter hvert legger seg på toppen av. Og drivet fra bass og trommer gjør det nesten umulig å sitte stille. Trompetspillet er strålende og altsaksofonsoloen til Jamie Stockbridge er helt ok, selv om han kanskje er det minst spennende innslaget i dette strålende bandet. Men han passer perfekt inn og på denne låten fungerer han fint både i ensemblespillet og som solist. Låten vokser fint, med løst og spennende trommespill, hvor energien er svært nærværende og vi føler nærmest svetten sprute utover scenen. Denne låten har svært mye Ornette Coleman i seg, uten at det på noen måte blir noen kopi, og entusiasmen smitter lett over på oss som lytter. Tøffere enn toget!
«Beautiful Pink (Is Not Ugly)» starter med en nydelig bass-solo, før MacCalman kommer inn med sin klarinett. Og den som har sans for klarinettspillet til for eksempel Jimmy Giuffre, bør sjekke ut hennes bidrag på denne platen. Jeg har tidligere nevnt Don Byron, og han og Giuffre er kanskje de nærmeste jeg kommer på i farten, som ligner. Dette er en flott ballade, hvor bass og klarinett dominerer, før de andre kommer smygende inn. Og bass-spillet til Pope beveger seg tett opptil hva vi hørte fra Charlie Haden i velmaktsdagene. En nydelig ballade som er moderne i språket, og som blir veldig personlig, før de slipper de fleste hemninger og avslutter med den tøffe «Country Bears, Come North», hvor Stockbridge åpner over et relativt spesielt trommespill og med bassen rumlende i bakgrunnen. Og når de andre musikerne kommer inn, er det pur glede. Vi får en kreativ og spennende trompetsolo fra Hardy, som tar Don Cherry mange skritt inn i nåtiden, med lyden til Knuffke og Wiklund. Men så benytter han, i likhet med de to, også pocket-trompet i stor grad, som gir en litt tørr og annerledes tone i hornet enn det vi får fra den vanlige trompeten. Og når Pope legger an et slags Mingus-aktig fire/fire-spill i bakgrunnen (med hederlige unntak), gir han god plass for de andre musikerne, så de kan boltre seg som de vil.
Dette er, uten tvil, den største overraskelsen på platemarkedet hittil i år. Et band fra Newcastle som både har den nyere jazzhistorien inne, samtidig som de skuer akkurat nok over Nordsjøen til Norge til at de har fått med seg noen av de tøffeste musikerne man har i oljelandet om dagen. Det er bare å sprette en Newcastle Brown Ale, lene seg tilbake og nyte!
Jan Granlie
John Pope (b), Jamie Stockbridge (as), Faye MacCalman (ts, cl), Graham Hardy (tp, pocket-tp), Johnny Hunter (dr)
