Bassisten John Pope er en drivkraft i jazzlivet i den britiske byen Newcastle, en by man kanskje ikke forbinder altfor mye med jazz. Men allikevel lages det også storveis jazzmusikk i byen, og siden avstanden ikke er så lang til Norge, så skulle man tro at noe inspirasjon hadde klart å passere oljefeltene i Nordsjøen og over til denne byen.
Pope er i tillegg til bassist også drivkraft for jazzfestivalen i byen, samt plateselskapet med vedens lengste selskapsnavn, New Jazz and Improvised Music Recordings.
På denne utgivelsen samarbeider han med alt- og barytonsaksofonisten Jamie Stockbridge, tenorsaksofonisten og klarinettisten Faye MacCalman, trompeteren og flygelhornisten Graham Hardy og trommeslageren Johnny Hunter, og vi får servert åtte fine komposisjoner av Pope, og alt er innspilt live i The Star & Shadow Cinema i Newcastle Upon Tine den 17. og 18. april i år.
Og de starter forrykende med «Free Spin», og herfra og ut er dette ren fryd i en litt løssluppen, men strukturert 60-talls-stil. «Free Spin» er noebop på sitt aller beste, og minner litt om noe Ornette Coleman Quartet med Don Cherry, Charlie Haden og Ed Blackwell kunne ha gjort, men med mye mer historie enn nyskaping i seg, som tilfellet var med Coleman. Låten er løs og «åpen», noe som gir god plass for den enkelte musiker. Og når vi får en hurtig sekvens med barytonsaksofon og bass med drivende trommer i bakgrunnen, er dette både historisk og nyskapende.
«Through The Earth» starter med en fin bass-solo, som leder inn i en fin blues med fint temaspill fra blåserne, før vi får en fin tenorsaksofonsolo fra MacCalman, og det er bare å nyte det fine spillet. Og den etterfølgende trompetsoloen er akkurat så tilbakelent og cool som en bluessolo skal være. Nydelig spill og deilig tilbakelent. «Shadow Work» er mer blues i samme landskap, med bass og barytonsaksofon i starten, før trompeten kommer inn, og kan minne om en kornett slik den blir spilt av for eksempel Kirk Knuffke. En slentrende låt som blir friere og friere etter hvert.
«A Procession Of Heads» starter som en kollektiv improvisasjon i fritt leide, før temaet kommer. Og hele veien gjennom denne låta endrer ting seg og vi får noe som kan minne om en suite, men hvor alt henger tett sammen. Dette er også en blues som nesten stopper innimellom, men med Popes bass tas vi videre inn i et deilig og avslappende landskap med fine ensemblespill og en drivende god barytonsaksofonsolo. Deilig!
«World Dancer» er en friskere låt, hvor det starter kollektivt, før vi får et fint tema som for noen sekunder tar oss tilbake til 60-tallet, før de igjen går inn i den kollektive og friere improvisasjonen og noe som kan minne om noe Art Ensemble of Chicago kunne ha gjort. Den tunge bassen styrer i bakgrunnen sammen med trommene, mens blåserne forbereder seg på det korte temaet igjen, før de igjen går ut til «venstre» med fri improvisasjon, og alt er pur glede. «Hiba» er en komposisjon som nesten blir en latin-låt, men heller ikke her går det som forventet. Låta utvikler seg fint i solopartiene med Stockbridge altsaksofonsolo som nesten blir insisterende, før vi får «Quantum Stepper», som kanskje er den mest komplekse av låtene, og forsvinner litt i all den «publikumsvennlige» bluesen. Men dette er også en blues som utvikler seg fint med det kollektive spillet, før de avslutter med «Shiryö», som starter nesten som en klagende blues, før alt endrer seg, og vi får en drivende trompetsolo over et hardt arbeidende komp som svinger heftig og tøft. Og blåserne «samsnakker» på en spennende måte, og tenorsaksofonsoloen er som å vekke til live flere av heltene fra 60-tallets frijazzbevegelse.
John Pope Quintet er et band jeg ikke kan forstå hvorfor ikke har fått muligheten til å spille land og strand rundt i Skandinavia. For her finner vi fem utsøkte kollektivister, som samtidig er kreative og ytterst dyktige solister. Og med Popes kraftige basslyd og bluesy komposisjoner, ville dette vært det perfekte «hold» på nesten hvilken som helst klubb eller festival. Et morsomt og spennende band jeg gjerne reiser noen mil på buss for tog for å få oppleve på konsert. For dette er løs og deilig musikk som fascinerer kraftig!
Jan Granlie
John Pope (bass, percussion), Jamie Stockbridge (alto saxophone, baryton saxophone), Faye MacCalman (tenor saxophone, clarinet), Graham Hardy (trumpet, flugelhorn), Johnny Hunter (drums, glockenspiel)
