Jeg har lenge etterlyst en skikkelig jazzplate igjen fra John Scofield, en av verdens hyggeligste musikere. Og i det jeg nesten hadde gitt opp, så kommer platen «Swallow Tales», hvor han samarbeider med el.bassisten over alle el.bassister, Steve Swallow og trommeslageren Bill Stewart. Og siden platen er innspilt på ECM, vet vi at lyden er perfekt for disse tre musikerne.
Og hva får vi av musikk? Jo, vakker gitartrio som leverer en del eldre melodier, som de fleste har vært standardlåter for Scofield, og som han har kjent til i 40 år.
Og det starter med «She Was Young», en klassiker gjort kjent av Marty Robbins, og som opprinnelig er en låt innenfor country-sjangeren. Men i denne trioens versjon, får vi en nydelig mid-tempo jazzlåt, som låter strålende, men oppfinnsomt spill av Scofield, og med verdens beste komp i bakgrunnen.
Så følger «Falling Grace», som Swallow står ansvarlig for, og som han har gjort tidligere på «Quartet Live»-platen sammen med Pat Metheny, Gary Burton og Antonio Sanchez. Swallow har også gjort den på plate med den danske pianisten Thomas Clausen. Og tar jeg ikke helt feil, så er den også på «Crystal Silence»-platen med Chick Corea. Det er nesten overtydelig at Scofield har hørt versjonen med Pat Metheny, for hans spill endrer seg litt over i Methenys måte å spille på, men bare litt, for det er hele tiden det typiske Scofieldske i spillet.
Som i de fleste låtene får vi også en bass-solo fra Swallow, som swinger umiskjennelig, mens Stewart pusher og tilrettelegger i bakgrunnen.
«Portsmouth Figurations» forefinnes blant annet på Gary Burtons «Duster» fra 1967, mens «Awful Coffee» er en låt jeg ikke kjenner til fra før, men som føyer seg godt inn sammen med resten, og hvor kaffen må ha vært adskillig bedre enn tittelen antyder. For dette er en nydelig ballade hvor de tre spiller vakkert og tilbnakelent, før vi får «Eiderdown» som er signert Swallow, som første gang kom på plate med Pete LaRoca i 1965, og som er mer energisk enn de tidligere låtene, men hvor «oppskriften» er som på de andre: Scofield i front, Swallow og Stewart som glimrende «støttespillere» i bakgrunnen. Og spillet til Scofield her, er verdt nesten hele plateprisen alene.
Deretter følger «Hullo Bolinas», også fra Quartet Live»-platen, og som også er signert Swallow, men som nesten kan høres ut som er gjort av Gary Burton. En fin og tilbakelent melodi, som de tre «hygger» seg med, og det er nesten så man kan se smilene til alle tre, for her høres det ut som de koser seg mesterlig.
Og stemningen er ikke noe dårligere i den fine balladen «Away», som er hentet fra Scofields album, «Quiet» fra 1996, og i «In F» er det litt mer energi i spillet igjen, er det akkurat det det dreier seg om, en blues i F, før de avslutter denne vakre sekvensen med «Radio» av Swallow, og vi får en optimistisk avslutning, som i likhet med de andre låtene, glir deilig av gårde.
Hvis man absolutt skal si noe negativt om platen, som på alle måter viser tre strålende musikere i fint samarbeid, så må det kanskje være at låtene er litt for like i temperatur gjennom albumet. Men det gjør ikke så mye. Jeg synes dette er noe av det beste Scofield har gjort på svært lenge på plate, og de gir oss en rekke fine versjoner av Scofields gamle favoritter.
Hadde verden vært som den pleier å være, så ville denne trioen tapetsert de fleste jazzfestivalene rundt om i verden denne sommeren. Men vi får håpe at de tre fortsatt er gode venner også i 2021, så vi får muligheten til å høre denne trioen, med denne musikken, på jazzfestivaler over hele verden neste år.
Jan Granlie
John Scofield (g), Steve Swallow (el.b), Bill Stewart (dr)
