Den britiske saksofonisten og bassklarinettisten John Surman, har helt siden 70-tallet vært en av undertegnedes favoritter på sine instrumenter. Spesielt synes jeg han er en av de beste bassklarinettistene på kloden i dag, og hans baryton- og sopransaksofonspill ligger ikke mye tilbake.
Han har i en del år hatt bopel på Bekkestua, rett utenfor Oslo, hvor han sammen med vokalisten Karin Krog holder det kunstneriske nivået i bydelen på et svært høyt nivå. I tillegg har de samarbeidet på flere plater, som alle har vært strålende.
På «Invisible Threads» samarbeider han med den brasilianske pianisten, produsenten, arrangøren og komponisten Nelson Ayres og den amerikanske, og i mange år Oslo-bosatte vibrafonisten og marimbaspilleren Rob Waring. Vi får 12 komposisjoner skrevet av Surman, med unntak av det niende sporet, «Summer Song» som er skrevet av Ayres, og helt fra de første tonene på førstelåta «At First Sight» til de avslutter med tittelsporet, er dette en fryd for øret.
Det er selvsagt Surman som er hovedrolleinnhaveren hele veien. Men Ayres holder godt følge hele veien. Waring er kanskje den som er mest anonym i trioen, men gjennomgående leverer han fint ensemblespill, og ikke minst, noen få, men aldeles nydelige solier.
Innspillingen er gjort i Rainbow Studio i Oslo, og teknikere har vært Peer Espen Ursfjord og Jan Erik Kongshaug. Så lyden er det overhodet ingenting å utsette på.
Musikken ligger litt i det samme landskapet og med litt samme temperatur gjennom hele innspillingen, noe som man i de fleste tilfeller ville kritisert, hadde det ikke vært for at Surmans komposisjoner er så bra som de er, uten at voldsomme «brekk» eller variasjoner er nødvendig. Her er det kun vakker musikk fra start til mål, som bør nytes i sin helhet, som ligger i et slags landskap hvor man både benytter seg av klassiske elementer og jazzelementer. Jeg føler også at det er noe folkemusikalsk iblandet, noe som kan skyldes at Surman har fått den norske naturen mer eller mindre intravenøst gjennom sitt lange opphold i landet.
For ikke lenge siden brukte jeg lang tid på å lytte meg gjennom Jimmy Giuffre Trios innspilling fra Bremen og Stuttgart fra 1960, med pianisten Paul Bley og bassisten Steve Swallow. Og når jeg hører Surmans spill her, er det som om Giuffre har plukket fram andre instrumenter enn den sedvanlige klarinetten. For det er mye i Surmans spill som kan minne om Giuffre.
Jeg kan ikke forstå hvorfor John Surman ikke har fått et enda større navn ute i jazzverdenen enn han har. Og at han ikke tidligere har gjort plater med Rob Waring er rett og slett en gåte. For Warings spill på denne innspillingen er så til de grader på plass, at det er en fryd for øret. I tillegg fungerer brasilianske Ayres perfekt inn i det hele, med et slags pianospill som jeg lett forbinder med landsmannen Egberto Gismonti, som i hovedsak er gitarist, men som også er en glitrende pianist. Man får litt av det brasilianske temperamentet inn i musikken, som gjør både Surman og Waring godt.
Denne ECM-innspillingen er blitt en perle. Det er ikke nødvendig å trekke fram noen favoritter, for du har dem fra første til siste spor, og hvis ingen jazzklubber eller festivaler rundt om i Norden, ikke minst i Norge, booker denne trioen, så er det noe fundamentalt galt med klubbenes og festivalenes bookingpolitikk.
Det er bare å sette seg ned, putte CDen i spilleren og la John Surman, Nelson Ayres og Rob Waring redde kvelden. Så kan det snø akkurat så mye det vil på utsiden. Det kan blåse sterk storm, himmelen kan ramle ned, mens du sitter trygt og varmt innendørs med en perle av en plate på anlegget!
Strålende!
Jan Granlie
John Surman (ss, bs, bcl), Nelson Ayres (p), Rob Waring (vib, mar)
