Pianisten John Taylor kommer fra England, nærmere bestemt fra Manchester, og er en svoren tilhenger av Manchester United. Og bare ut fra det, kan man konstatere at vi har å gjøre med en fornuftig, oppegående og ytterst hyggelig fyr.

I mange år har han vært tilsluttet det italienske plateselskapet CamJazz, og tallet på innspillinger han har gjort for selskapet er nesten uendelig.

På hans seneste besøk i selskapets studio i Bauer Studios i Ludwigsburg den 21, 22 og 23 november i fjor , gir han oss ni låter, aldeles alene. Noen står han selv for som komponist, men han har også lånt «Phrase The Second» og «Episode 3» fra salige Kenny Wheeler og «Reflections in D» av den like salige Duke Ellington.

John Taylor er en pianist som man nesten kan sette i hvilken som helst sammenheng, og han får noe vakkert ut av det. På hans CV figurerer såpass forskjellige samarbeidspartnere som Soft Machine, Arild Andersen («A Molde Concert»), Julian Arguelles. Mark Feldman, Jan Garbarek og John Surman, for å nevne noen få.

Men det er når han er mutters alene i studio at det låter finest av Taylor. Hans spill er hele veien lyrisk, og hans behandling av de sorte og hvite tangentene gjøres med en respekt og omtanke, som ikke mange gjør han etter.

De ni «fabuleringene» vi her får servert er en fryd for øret fra starten med den tredelte suiten «Ambleside Suite», til avslutningen «Reflections In D» av Ellington.

Hele veien er dette vakkert solopiano, som selv om det ligger et stykke unna Keith Jarretts «Köln Concert» har like mye lyrisk og fint spill i seg, etter min mening. Strålende!

Jan Granlie

John Taylor (p)