Den amerikanske saksofonisten Johnny Griffin, var en av jazzhistoriens store utøvere på tenorsaksofon. Han ble født i Illinois den 24. april 1928. I ungdommen hørte han saksofonisten Gene Ammons spille i storbandet til King Kolax, noe som fikk stor betydning for Griffin. To år senere begynte han å spille altsaksofon, og like etterpå jobbet han med bluesmusikeren T-Bone Walker. Etter utdannelsen fikk han kallenavnet «The Little Giant» og utga i 1959 en LP med samme navn på Blue Note. I tillegg førte hans samarbeid med saksofonisten Eddie «Lockjaw» Davis, til at han ble et populært navn innenfor den hardtdrivende jazzen. Han spilte også inn den legendariske A Blowin’ Session på Blue Note med John Coltrane og Hank Mobley.
Men Griffin ble lei av USA og landets dårlige behandling av jazzen og jazzmusikerne, så han utvandret til Europa. Han bodde i Paris i 1963, og gjorde mange album med europeiske rytmeseksjoner for plateselskapene Storyville, Black Lion og Steeplechase. Han var også et viktig medlem og solist i mange år i Kenny Clarke-Francy Boland Big Band sammen med andre innhentede, amerikanske og europeiske jazzstjerner.
1975 ble et viktig år for Griffin. Da var han med i bandene til Dizzy Gillespie og Count Basie som ble dokumentert på innspillinger av konsertene deres på Montreux Jazz Festival. Han samarbeidet også med den tyske saksofonisten Klaus Doldinger og hans fusjonsband Passport. På slutten av 70-tallet vendte Griffin tilbake til USA for å spille inn for plater for Galaxy-selskapet, og turnerte med tenorsaksofonisten Dexter Gordon. Senere vendte han tilbake til Europa, hvor han flyttet ut på landsbygda i Nederland hvor han bodde på en gård. Deretter flyttet han til Frankrike igjen og Côte d’Azur i 1980, og videre, i 1984, til landsbygda i Availles-Limouzine. I 1986 var han med i Paris Reunion Band med Woody Shaw, Dizzy Reece, Slide Hampton og Kenny Drew, som gjorde et album for Sonet. I løpet av sin tid i Frankrike spilte Griffin inn på plateselskapene Antillene og Verve, inkludert The Cat i 1991 og Chicago, New York, Paris i 1994. Senere samarbeidet han med pianisten Martial Solal og saksofonisten Steve Grossman. Griffin døde etter at han fylte 80 år, den 25. juli 2008, hjemme i Availles-Limouzine i Frankrike.
Mens Griffin bodde i Frankrike, var han relativt ofte på turné i Skandinavia. Personlig hørte jeg han med kvartett på Vossa Jazz i 1980 og senere i en forrykende og ytterst morsom konsertduell med Dexter Gordon samme sted i 1982.
Men før han forlot denne verden, den 29. januar 1992, spilte han i Bancaja i Valencia, sammen med pianisten Hervé Sellin, bassisten Reggie Johnson og trommeslageren Doug Sides, og det er disse opptakene det danske selskapet Storyville nå har utgitt på CD.
Vi får et knippe mer eller mindre kjente standardlåter, pluss låten «The Cat» av Griffin, og de starter med standarden «Just Friends» i typisk Griffin-tapping, hvor han beveger seg smidig og fint rundt temaet, og avleverer relativt lange og ytterst friske linjer. Og derfra til de avrunder med Thelonious Monks «Blue Monk» som er satt sammen med Duke Ellingtons «Things Ain’t What They Used To Be», er dette er tour de force i Griffins energiske og kreative tenorsaksofonspill. Vi får også helt godkjente solier fra Sellin, som jeg synes er litt for lavt mikset, særlig i solopartiene, og innslag fra de andre i bandet, slik det skal gjøres på slike konsertopptak. Blant annet får vi noen fine trommesolier fra Doug Sides.
Griffin gjenkjennes ofte, på samme måte som Dexter Gordon, på at han i sine improvisasjoner gjerne trekker inn elementer fra andre kjente låter, gjerne som en antydning i soliene, noe som får «fagfolket» til å følge ekstra godt med. Og det får vi også flere eksempler på her.
Etter «Just Friends» får vi Thelonious Monks «A Monk’s Dream», som nesten alltid når den blir framført, blir et bevis på hvor tett opptil Monk pianistene kan spille. Men det gjelder ikke her. Her blir låten gjort i mid-tempo med fint spill fra alle fire, med relativt rolig og fint spill fra Griffin, hvor han beviser at han kan mer enn å spille fort og energisk. Deretter følger Duke Ellingtons «Sophisticated Lady», hvor balladespillet til Griffin nesten kan regnes inn i Johnny Hodges-kategorien, hvor han drar og strekker i tonene, nesten som glissando. Vi får Griffins «The Cat» i en mid-tempo-versjon og Monks «Rhythm-A-Ning», hvor det er på tide å «dra til» igjen. Og vi får fint spill fra Griffin, med god «pushing» fra pianoet, mens bass og trommer nærmest raser av gårde. Dette er en fin versjon, før de avslutter med «Blue Monk» og «Things Ain’t What They Used To Be». «Blue Monk» er en «hengende» blues hvor tenorsaksofonspillet fungerer perfekt og hvor han avleverer en utmerket og tilbakelent solo, og vi får også en bass-solo, hvor man nærmest kan høre på basslyden at dette er opptak fra «tidligere» tider. På 80- og 90-tallet var det altfor ofte at man ikke klarte å lage god nok basslyd på konsertopptakene. Derfor blir bass-soloen her til «plastisk», som jeg gjerne kaller den. Hans solo er fin nok og fungerer som overgangen mellom «Blue Monk» og Ellingtons tilbakelente blues, og er en fin avslutning på en konsert det helt sikkert var deilig å være til stede på.
Opptaket er kommet til ved at manager, turnéprodusent med mye mer, Jordi Suñol, gjerne tok opp de fleste konsertene han arrangerte, med tanke på radio- og TV-sendinger. Det danske plateselskapet Storyville har inngått en avtale med Suñol om å utgi flere av disse opptakene på plate. Derfor har de fått velge og vrake i 40 års konsertvirksomhet i Europa. Og denne innspillingen fra Valencia i 1992, er et godt eksempel på alle de musikalske skattene han sitter på.
Jan Granlie
Johnny Griffin (tenor saxophone), Hervé Sellin (piano), Reggie Johnson (bass), Doug Series (drums)
