Den canadiske saksofonisten Johnny Griffith, er en av Canadas mest anerkjente saksofonister. Han har spilt med musikere som Ernesto Cervini, Jeremy Pelt, Laila Biali og Al Henderson, for å nevne noen, og på sin nye innspilling samarbeider han igjen med trompeteren Jeremy Pelt, som de senere årene har fått en viss oppmerksomhet i den «streitere» delen av den amerikanske jazzen. Ved siden av Peil møter vi også pianisten Adrean Farrugia, bassisten Jon Maharaj og trommeslageren Ethan Ardelli.
Vi får 11 spor, hvorav de fire første er suiten «The Lion, Camel & Child», som sannsynligvis er utgangspunktet for denne innspillingen. Alle komposisjonene er gjort av Griffith, og føyer seg godt inn i den delen av jazzen fra andre siden av «dammen» hvor tradisjonene står i høysetet, og at alt skal være pent og pyntelig, og ikke støte noen som helst.
For dette er «rett fram jazz» som ikke støter noen som skulle ramle over musikken på en tilfeldig klubb i Toronto eller Montreal. Og det er også det som gjør at platen ikke finner veien inn til meg etter de første tre, fire gjennomlyttinger.
Griffith skriver helt ok komposisjoner, men jeg savner energi og trøkk, og at musikerne ikke kun har en vanlig dag på jobben, men at de vil yte noe helt spesielt når man er i studio. I stedet blir det hele litt umotivert og kjedelig, og det rører meg kun tidvis.
Selvfølgelig er det godt spilt over hele linjen, og både Griffith og Pelt leverer fra seg noen fine solier, hvor min favoritt nok er Griffiths solo i tredjedelen av åpningssuiten, «Cadenza». Og å starte en slik plate med en suite, kan være et vådeskudd ut i mørket. For som lytter forholder man seg raskt til disse låtene, som jeg ikke hele veien synes er spesielt spennende.
Men det åpner seg litt opp i femtesporet, «Narcomedusae», hvor alle musikerne er mer på hugget. Og resten av platen synes jeg løfter seg fra åpningssuiten. Og det åttende sporet, «For a Derailed Painter» swinger upåklagelig som om det var Freddie Hubbard i førersetet og vi befant oss på sent 60-tall, 70-tallet, eller tidlig på 80-tallet. Det føles som musikerne er mer frie i disse låtene, men dessverre ikke nok til at jeg blir helt overbevist.
Jan Granlie
Johnny Griffith (ts), Jeremy Pelt (tp), Adrean Farrugia (p), Jon Maharaj (b), Ethan Ardelli (dr)
[amazon_link asins=’B07KDBMVCR’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’2846d529-f7b2-11e8-b619-bbbb54dc5bf4′]
