Bassisten og keyboardisten Alan Silva, er de senere årene nesten blitt et ikon for yngre frijazzmusikere og frie improvisatører. Han har spilt og gjort plateinnspillinger med folk som Albert Ayler, Sun Ra, Cecil Taylor, Sunny Murray, Archie Shepp, William Parker, Bill Dixon og en haug andre viktige musikere innenfor den moderne jazzen opp gjennom årene.
Saksofonisten Lucien Johnson kommer opprinnelig fra New Zealand, men hadde tydeligvis noen ærender i Frankrike samtidig som Silva og trommeslageren Makoto Sato. Sato vet vi har spilt med Joe McPhee og Alan Silva tidligere, men det er også alt vi vet om denne kreative trommeslageren.
Vi får åtte fritt improviserte strekk, hvor jeg synes de tre kommuniserer på en strålende måte. På denne innspillingen hører vi Silva kun på bass, noe han takler like godt som når han sitter bak keyboardet.
Saksofonisten Lucien Johnson jobber daglig som musikklærer i hjemlandet, og hvis han fremmer noen av de ideene han her kommer med overfor sine studenter, så kan vi forvente oss mange fine saksofonister fra New Zealand i fremtiden. For Johnson er en ytterst kreativ saksofonist. Litt i arverekkefølgen etter Albert Ayler, og med mye av John Coltrane inne.
Trommeslageren Makoto Sato, føyer seg godt inn i rekken av glimrende, moderne trommeslagere, og selv om det ikke hele tiden er like mye trøkk som hos for eksempel Paal Nilssen-Love, så er han med på å gjøre denne innspillingen til en flott fritt improvisert stund.
Bassist Alan Silva er og blir en legende. Han vet akkurat hva som skal til for å sparke de andre musikerne framover, og jeg synes han er selve drivkraften i den musikken vi her får servert.
«Stinging nettles» er blitt et strålende eksempel på at den frie improvisasjonsmusikken lever over landegrensene, og du trenger ikke være født og oppvokst i Chicago eller innover der, for å mestre musikken og gjøre den nyskapende og interessant.
Jan Granlie
Lucien Johnson (ts), Alan Silva (b), Makoto Sato (dr)
