Den norske pianisten Jon Balke har, helt siden han debuterte (?) med Arild Andersen Quartet og deres utmerkede Clouds in My Head i 1975, med påfølgende Hi-Fly med Karin Krog og Archie Shepp i 1977 og Radka Toneffs It Don’t Come Easy i 1979, vært en toneangivelde pianist, bandleder og komponist innenfor den norske- og europeiske jazzen. Og etter de tre første utgivelsene er det kommet utmerkede plater med Masqualero, Jøkleba, Oslo 13, E’olen. Jazzpunkensemblet og Miki N’Doye, for å nevne noen få. Og fra 1994 og utgivelsen Further på ECM og fram til i dag, er det kommet en mengde utgivelser i hans navn, spesielt med hans band Magnetic North og, i de senere årene, også med det store ensemblet Siwan og hans perkusjonsbaserte ensemble Batagraf.
Hans nye soloplate følger etter soloutgivelsene Book of Velocities i 2006, Discourses i 2020 og Warp fra 2022. Albumet er innspilt i Village Recordings i Vanløse i København i november 2023, og vi får høre Balke traktere piano og det elektroniske lydverktøyet spektrafon, som han har vært med på å utvikle.
I løpet av ECM sin historie, har selskapet vært toneangivende i å utgi utmerket solopianomusikk. Det er bare å se tilbake på produksjonen til for eksempel Keith Jarrett, så finner man plateutgivelser som har vært med på å endre jazzpianospillet for flere generasjoner framover. Men den godeste Jon Balke går en helt annet veg enn Jarrett. Og det skal vi være glade for. Særlig vi som er norske, og som fra tid til annen får muligheten til å høre Balke på konsert.
Det norske synes jeg vi hører godt i åpniingslåten «Sparks» hvor den norske folkemusikktradisjonen ligger langt framme i spillet, hvor hans relativt «enkle» men ytterst effektive spill, sammen med en svært godt tilpasset spektrafon, lager nydelig musikk.
Og det fortsetter i andre sporet «Traces» og hele vegen gjennom alle de 14 komposisjonene/improvisasjonene. Balke blir mer og mer en minimalist i spillet, og han bruker ikke mer enn akkurat de tonene som trengs for å lage ytterst vakker og spennende musikk. Og hans bruk av pianoet sammen med spektrafonen går opp i en egen enhet, hvor pianoets enkle toneganger ligger i front, med spektrafonen som den perfekt bakgrunn.
«Less is more» heter det innenfor store deler av den kreative aktiviteten og kunsten. Man skal ikke lesse på for mye, kun for å lesse på. Det skal være en mening bak. Og der hvor litt for mange pianister skal vise hvor flinke de er, og spille så fort de kan med så mange toner som mulig, over hele pianoet, går Balke den andre vegen. Her er musikken nærmest «naken» og gjennomsiktig. Det blir ikke spilt en tone for mye (og heller ikke for få). Det er hele vegen ytterst vakker musikk som, på tross av enkeltheten, låser meg som lytter fast foran høgtalerne, og jeg blir dratt inn i musikken på en helt særegen måte.
Skrifum er det islandske ordet for håndskrift, og som Balke skriver i coverteksten: «referring to the idea of letting the lines flow in acoustic space, in the same way handwriting manifests itself on paper». Og det synes jeg virkelig han har fått til på denne usedvanlig vakre utgivelsen.
Jan Granlie
Jon Balke (piano, spektrafon)
