Jon Irabagon er en filippinsk-amerikansk saksofonist, komponist og grunnlegger av Irabbagast Records. Han vant Thelonious Monk Jazz Competition i 2008, og han er kjent for bredden i arbeidet, som strekker seg fra postbop til fri improvisasjon, avant country og doom metal. Han har spilt med såpass forskjellige musikere som så Wynton Marsalis, Lou Reed, Evan Parker, Billy Joel, Maria Schneider Orchestra, Herbie Hancock, Christian McBride, Mike Pride, Kenny Barron’s Secret Society, Tyshawn Sorey, Ingrid Laubrock, Ava Mendoza og Tom Rainey.I tillegg hart han gjort plater med blant andre William Parker, pluss norske John Hegre og Nils Are Drønen på platen Axis på Rune Grammofon som kom i 2017.
Hans mange prosjekter som bandleder inkluderer en kvartett med Luis Perdomo, Yasushi Nakamura og Rudy Royston, samt en trio med Mark Helias og Barry Altschul. Han er også medlem av Mary Halvorson Quintet, Septet, og Octet, Dave Douglas Quintet og Barry Altschuls 3Dom Factor. Han ble kjent for det europeiske publikum gjennom bandet Mostly Other People Do The Killing (MOPDTK), som tidligere gjorde en rekke ytterst spennende utgivelser.
‘På hans nyeste utgivelse, samarbeider han med fiolinisten og vokalisten Mazz Swift, trompeteren og flygelhornisten Peter Evans, som også var med i MOPDTK, gitaristene Miles Okazaki og Wendy Eisenberg, pianisten og keyboardisten Matt Mitchell, den akustiske bassisten Michael Formanek, el.bassisten Chris Lightcap, trommeslageren Dan Weiss og Levy Lorenzo på kulintang, laptop, elektronikk og vibrafon. Selv spiller han tenor- og sopranino saksofon og effekter. Alle de fem komposisjonene er gjort av Irabagon, og innspillingen er gjort i Big Orange Sheep i Brooklyn den 3. desember 2023.
Man vet aldri i hvilken retning Irabagon tar lytterne når han kommer med et nytt prosjekt. Og på Server Farm tar han oss, tidvis, med tilbake i tid til det jeg forbinder med Miles Davis sin elektriske periode fra mesterverket Bitches Brew og noen år framover. Og fra starten med «Colocation», og til de avrunder med «Spy», føler jeg dette er en slags videreføring av Miles sine ideer som tar musikken inn i «vår tid», uten at det virker «historisk».
Hele vegen gjennom får vi personlige komposisjoner, som plasserer Irabagon og medmusikantene i et nåtidig lydbilde, som trekker veksler på vår nære jazzhistorie, samtidig som musikerne ser framover. Grunnen til at Bitches Brew blir trukket inn, er nok i første rekke keyboardspillet til Mitchell, som, særlig i starten, minner om keyboardistene Miles benyttet på den tiden. I tillegg er det mye i det fine kompet som har røtter i Miles sine ideer. Men, som sagt, tar Irabagon ideene med inn i vår tid på en personlig og utmerket måte, og som den opprøreren han er, skaper han «bølger» med sin musikk. Peter Evans har fått rollen som den som viderefører Miles. Noe han gjør på en utmerket måte. Han er, på mange måter, like fleksibel i valg av sjangere som Irabagon, og her leverer han utsøkt trompetspill ofte i front sammen med Mitchells keyboards og piano.
De fleste låtene starter med et rytmisk tema eller en slags vamp, som bygges ut og bearbeides utover i låtene. Og det er kun tidvis at Irabagon selv tar føringen. I andresporet, «Routhers» er det han som fører an over en fin vamp på keyboards, basser og trommer. Men det er ikke altfor lenge han får styre «skuta». Etter hvert utvikler dette seg til et fantastisk kok i hele bandet, før de er over i den mer «planlagte» «Singularities», som også har mye av Miles i seg, men som er et kollektivt «verk» hvor alle musikerne bidrar med strålende spill. Her får også gitaristene en fremtredende posisjon over «kjempende» tenorsaksofon og trompet. Her legger vi også godt merke til Lightcap og Formaneks utsøkte bass-spill over et drivende og hardt arbeidende trommespill. Dette er kanskje den løseste av låtene på platen, og den tar oss inn et heftig landskap som veksler i intensitet og driv, men hvor energien hos hver av musikerne er merkbar. Etter hvert utvikler denne seg nesten til en ren blues, særlig på grunn av den ene gitaren. Irabagon kjemper seg til en plass i front og duellerer fint med Evans i et lengre strekk – omtrent som innspurten i et heftig sykkelritt.
Så er de over i «Graceful Exit», hvor Formanek får starte med arco-spill i bassen. Deretter kommer Mitchell inn med pianoet, som legger seg fint under et nydelig balladespill av Evans på flygelhorn, og vi har havnet i et helt nytt musikalsk landskap. Fiolinen kommer inn over bassen, før Irabagons tenorsaksofon førsøker å blande seg inn. Men det er Formanek som styrer skuta, og selv om det både er strykebass og fiolin i front, blir det aldri «klassisk» musikk. Evans kommer inn, slik vi har hørt ham en rekke ganger tidligere med en nesten «knitrende» trompetlyd, og det hele blir en fin «pustepause» hvor hjertefrekvensen kommer ned på et normalt nivå. Og som en kontrast til de foregående låtene, blir dette en nydelig, men ytterst kreativ «pause». Lightcap med el.bassen, gjør noe i nærheten av en heftig duo med el.piano, før det hele bygger seg oppover og oppover. En utsøkt låt som inneholder det meste man kan ønske seg av variasjon og utsøkt spill.
Så avslutter de med platens lengste spor, den drøyt 15 minutter lange «Spy», som starter fritt og «nede», før el.bassen «samler troppene» og de to blåserne kommer fint inn med temaet. Stemningen blir litt avventende, og vi blir sittende ytterst på stolen mens Mazz Swift fremfører teksten til låten, som også er skrevet av Irabagon, på en fin måte, og vi får nok et spennende element i Irabagons kunstneriske virke. Før vi før de to siste «versene» i teksten, får vi et fint «mellomspill» med fint keyboardspill, trompet og resten av bandet som «sniker» seg inn, Dette føles nesten som en videreføring av Chick Coreas Return to Forever med Flora Purim som vokalist, men det er utvilsomt hentet fra Irabagons kreative del av hjernen.
Etter vokalen endrer låten seg litt, og blåserne legger opp til et relativt fritt spill over det relativt stødige kompet, før blåserne overtar og styrer mot en fin landing. Men etter hvert merker man at musikerne ikke vil gi seg med dette. Så blåserne må bare fortsette. Og det hele ender i en mektig avslutning, hvor hele bandet legger «bredsiden» til, og vi får et snev av noe MOPDTK kunne ha gjort.
En utmerket plate for oss som har fulgt utviklingen i jazzen siden Bitches Brew og fram til i dag, med et stjernelag av musikere som forstår akkurat hvor Irabagon vil med musikken sin.
Jan Granlie
Jon Irabagon (tenor saxophone, sopranino saxophone, effects), Mazz Swift (violin, vocals), Peter Evans (trumpet, flugelhorn), Miles Okazaki (guitar), Wendy Eisenberg (guitar), Matt Mitchell (piano, Fender Rhodes, Prophet-6), Michael Formanek (double bass), Chris Lightcap (electric bass), Dan Weiss (drums), Levy Lorenzo (kulintang, laptop, electronics, vibraphone)
