Jonas Cambien er en belgisk pianist, komponist og improvisator innenfor jazz, improvisert og samtidsmusikk. Han er bosatt i Oslo, og har nylig fått norsk statsborgerskap. Med bakgrunn i klassisk musikk og samtidsmusikk, og i de senere årene som en viktig del av Oslos frijazz- og improviserte musikkscene, går spillestilen hans sømløst fra Cecil Taylor til György Ligeti, hvor han på veien skaper sitt eget språk. Han har sin egen trio, med André Roligheten på treblås, og Andreas Wildhagen på trommer, og med denne trioen har han spilt mye rundt om i Norge og i utlandet, og gitt ut tre album på det portugisiske selskapet Clean Feed: A Zoology of the Future (2016), We Mustn’t We (2018) og Nature Hath Painted the Body.
På hans nyeste prosjekt, Maca Conu, møter vi han sammen med trommeslageren Andreas Wildhagen, altsaksofonisten Signe Emmeluth og bassisten Ingebrigt Håker Flaten. I tillegg er trombonisten Guro Kvåle med på to av låtene. De ni komposisjonene er gjort av Cambien og musikken er innspilt i Athletic Sound i Halden.
De starter med «A Terrible Misunderstanding», en komposisjon som føles litt stressende, og som krever mye telling av musikerne. Det er litt minimalisme i spillet, selv om det, i alle fall for meg, føles stressende. Men det er en fin komposisjon hvor Cambien får presentert seg solid, sammen med utmerket improvisasjon fra resten av bandet, med et ekstra pluss til Wildhagens drivende trommespill.
I «Holy Fishtail» legger Wildhagen og Håker Flaten et fint lydteppe som grunnlag for Cambien og Emmeluth. Og her får vi Emmeluth i relativt fri og freidig omgang med altsaksofonen. Og spillet hennes fungerer svært bra over det gjentagende temaet fra de andre musikerne i bakgrunnen. Og nesten umerkelig utvikler og endrer låten seg, men hele tiden med et nesten «Philip Glass»-akrig tema under Emmeluths «lek» i front. Og etter hvert finner alle hverandre i en fin avslutning, hvor Emmeluth slutter seg til de andre. Så får vi «Once Low Now High», hvor Guro Kvåle er med på trombone, og vi får et helt annet lydbilde, nesten som en oktett. Det rytmiske svinger fint her, mens komponisten også her har lagt inn noen utfordringer for «taktleserne». Her dukker det også opp litt elektronikk i form av Cambiens Ace Tone Top 5S orgel, som gjør susen i lydbildet. Emmeluth legger seg øverst i lydbildet med strålende spill. Det er litt tung «bass» i form av en minimoog som åpner «Pseudoscience», hvor Cambien «går i krigen» på sopransaksofon sammen med Emmeluths altsaksofon. Her kunne bandet veldig lett ha lagt seg på en newkel løsning og lagt seg tettt på minimoogen til Håker Flaten, men i stedet beveger de seg relativt fritt over og under og på begge sider av minimoog og trommer.
«Question The Answer» er en litt dystrere sak, hvor strykebass og en litt klagende altsaksofon innleder, over Cambiens orgel, før de kaster alle hemninger og tar oss med inn i en relativt frittgående sekvens hvor Emmeluths saksofonspill hogger og skjærer seg gjennom all mostand. Tøft! Men de vender tilbake til noe som ligner åpningen, med relativt fritt spill, hvor jeg ikke helt klarer å finne ut hvor jeg skal «henge» låten. Men orgel og altsaksofon drar av gårde med noen fine innspill som samler det hele på en fin måte. Dette kunne vært noe Charles Mingus kunne ha gjort om han var blant oss i dag. Så får vi «Blue Eyed Pleco», hvor starten føles som om man går opp en altfor lang trapp, tungt og fint, før noen av musikerne kommer til toppen og kan puste ut, mens trommer og bass jobber seg oppover og oppover. Og helt til slutt virker det som at det bare er Wildhagen som ikke har kommet seg opp, før Cambien avslutter låta.
«The Lesser Evil Is The One That Hits You» gir oss strålende «Cecil Taylor og Don Pullen»-lignende pianospill i starten, som de andre kaster seg over, ikke minst er Håker Flaten helt framme på tuppa her med en typisk Flaten-solo, som inneholder energi til å forsyne en hel by, før det hele sprer seg over hele rommet med energisk og pågående spill som får veggene til å svette. Emmeluth «vrenger ut» en solo av saksofonen med de andre hamrende i bakgrunnen. Dette er kanskje den «frieste» låta på platen, og viser med all tydelighet at dette ikke er en gjeng musikere som «tuller» med frijazzen.
«Kontrakten», kan gjerne være et stikk til konsertarrangører som sender håpløse kontrakter, for her får vi en leken og morsom låt med fint orgelspill og et drivende komp. Dette hiver Emmeluth seg på og det hele utvikler seg til noe som kunne vært gjort av et «stadion-orgel-rockeband» i tidligere tider.
Så avrunder de med «Good Frenemy», hvor det nesten høres ut som Wildhagen er erstattet av en trommemaskin i starten. Også her får vi det nesten minimalistiske i det rytmiske under saksofon og trombone som1 blir en slags kontrast til kompet. Men de legger seg fint ved siden av hverandre etter hvert. Men helle rikke har klarer man å stoppe Emmeluth fra å «rase ut til venstre» og invitere til en frittgående dans, de andre ikke klarer å motstå. Deilig!
Jonas Cambien skal være hjertelig velkommen til Norge! For den musikken har kommer med på denne utgivelsen tyder på en kreativ sjel, som inviterer med dyktige musikere inn i et slags minimalistisk, men samtidig nesten maksimalistisk, musikalsk landskap som skiller seg fra det meste annet som lages her oppe i «furet værbitt». En original og fin utgivelse med en utmerket pianist og komponist i front av et riktig stjernelag.
Jan Granlie
Signe Emmeluth (tenor saxophone, alto saxophone), Ingebrigt Håker Flaten (double bass, minimoog), Andreas Wildhagen (drums), Jonas Camnbien (piano, Ace Tone Top S organ, soprano saxophone), Guro Kvåle (trombone)
