Vi snakker høsten 1976, undertegnede var bosatt på Voss. Det var «hustrige» værforhold i den lille bygda, og man befant seg på et jenterom sammen med en av sine beste venner. Hun satte på sin favorittplate, «Blue» (tror jeg det var), som kom ut i 1971, og jeg var solgt. Totalt slått ut av den innsmigrende, fine og deilige musikken denne canadiske vokalisten, gitaristen og komponisten fremførte. Det var selvsagt noe med stemningen som gjorde utslaget. Det var tross alt ikke så ofte at man ble invitert med opp på et jenterom på den tiden (ikke senere heller, for den sakens skyld). Men her satt vi altså, med hakeslepp og skjelvende knær, og innså at man hadde hørt musikk som gikk direkte i hjertet og hjerne, og som var så langt fra den musikken man ellers lyttet til som nesten mulig.
Etter det har man anskaffet alle platene som er kommet ut med Mitchell, pluss et par, tre fra «bootleg»-markedet. Og hver gang man leste om at det skulle komme en ny plate med «dronningen», gikk man og ventet, og sjekket hos platepucheren så ofte man kunne, om den hadde kommet.
Så oppdaget man det mesterlige albumet «Hejira» fra 1976, som var en samling hvor perlene kom på en snor, «Coyote», den nydelige «Amelia», den coole «Furry Sings the Blues», «A Strange Boy» og «Hejira», før man måtte snu plata, og vi fikk «Song for Sharon», «Black Crow», «Blue Motel Room» og «Refuge of the Roads», og alle låtene var i toppskiktet, hvor hun samarbeidet med musikere som Neil Young, Victor Feldman, Larry Carlton, Jaco Pastorious, Tom Scott og noen til, og undertegnede hadde fått en «all time»-favoritt, sammen med noen andre innspillinger innenfor helt andre sjangere.
Det er rent mye vann ut i havene etter dette. Min gode venninne på Voss har forlatt denne verden. Man har levd sitt liv både i Norge og i Danmark. Man har reist på jazzfestivaler over hele Europa og møtt fantastisk mye, god musikk og mennesker. Men hele tiden har Joni Mitchells plater fulgt meg. Riktignok er jeg ikke like glad i noen av hennes plater som kom på 80- og 90-tallet, men de er der, og de spilles fra tid til annen.
Jeg hadde gleden av å oppleve henne live en gang. Den 13. mai 1983 var hun i Oslo Konserthus, og jeg tok turen fra mitt bosted på den tiden, i Lofoten, til Oslo for begivenheten (pluss en konsert i «underetasjen», på Club7, kvelden før med britiske Kevin Coyne). Her møtte jeg min gamle venninne fra Voss igjen, som hadde sørget for billettbestillingen, og hun kunne nok beskrives som Norges største «blodfans» av Mitchell, og som kunne alle låtene hun fremførte på konserten. Det var en himmelsk aften, selv om Mitchell på den tiden, var inne i en av sine mindre spennende, musikalske perioder. Men vi var der! Og hun gjorde flere av sine «gamle» perler. Vi hadde opplevd henne live!
De senere årene har Mitchell slitt mye med sykdom, og det begynner å bli en stund siden sist hun spilte offentlig. Men hun har ikke latt musikken hvile. Nå har hun plukket sine favoritter fra første del av sitt musikalske virke – fra den spede starten i 1963, til tiden før hun gikk i studio for å gjøre sin platedebut. Det kom med platen «Song to a Seagull» i 1968, og etter det har det kommet mer enn 20 plater fra henne. Men her plukker hun fra tiden før den første platen. Og fra hun starter med opptak fra radiostasjonen CFQC AM i Canada ca. 1963, da hun fremdeles het Joni Andersson, og vi får hennes personlige tolkning av den tradisjonelle «House Of The Rising Sun». Og derfra og fram til avslutningen med hennes egen «Urge for Going» i et liveopptak fra Canterbury House i Ann Arbor, Michigan den 27. oktober 1967, får vi en perlerad med tradisjonelle låter, låter hun hadde hørt andre gjøre, og egne låter. Vi får demoer, radioopptak, konsertopptak, en bursdagstape, og det hele avsluttes med livekonserten i Canterbury House (som forøvrig er utgitt som egen LP). Og hele veien er det kun Joni Mitchells vokal og gitar (med noen få hederlige unntak, hvor hun får selskap av en ikke navngitt bassist), og alt innspilt før hun spilte inn noe med andre musikere i studio. Enkelt og nakent!
Og allerede i de eldste låtene på den første platen, kan man høre at man har med en helt spesiell vokalist å gjøre. Hennes særegne stemme, med den helt perfekte vibratoen, er gjennomgående. I tillegg er det den klare og åpne stemmen, som fungerer godt både i de lavere og høyere «luftlag», så karakteristisk for henne allerede her, og som ville følge henne hele veien gjennom karrieren.
Det blir helt umulig å gå inn å analysere de 119 låtene på de fem CDene, men det er kun å fastslå at skal man forstå storheten i Joni Mitchells karriere, skal man anskaffe seg denne boksen. I innercoveret får vi også et langt intervju med Mitchell, gjort av Cameron Crowe, hvor Mitchell forteller om karrieren og livet, pluss en rekke bilder fra hennes oppvekst og svært tidlige karriere (i hovedsak som Joni Andersson).
For alle Mitchell-fans der ute, er det bare å anskaffe seg denne boksen. Og for dere som kjenner noen som lider av Mitchell-blodfan-syndromet, finnes det neppe en bedre julegave enn denne ustyrtelig vakre boksen.
Og siden dette kun er «Volume 1», kan vi kanskje forvente flere ukjente opptak fra hele karrieren til «dronningen», så det er bare å sette av plass under «M» i samlingen, for dette er historisk materiale man bare skal ha!
Jan Granlie
Joni Mitchell (v, g), unknown (b)
