Den canadiske vokalisten og gitaristen Joni Mitchell er, uansett hva du sier, sjølvaste dronninga innenfor den amerikanske singer/songwriter-tradisjonen. Og det var noe nærmest en sensasjon da hun, etter lang tids sykdom, for ikke lenge siden igjen dukket opp på scenen igjen.
Dette er den fjerne arkiv-utgivelsen hennes, hvor hun over seks CDer selv har plukket ut de låtene og tidligere ikke utgitte opptak, som hun ville ha med. De tre foregående platene, har tatt for seg tiden før 1976, og anbefales på det sterkeste fra en som har fulgt henne siden slutten av 1970-tallet. Og den perioden hun har tar for seg, fra 1976 til 1980, står for meg som den sterkeste og beste perioden i hennes karriere. I denne perioden fikk vi hennes mesterverk Hejira, den mer eksperimentelle og varierte Don Juan’s Reckless Daughter og hennes samarbeid med Charles Mingus på Mingus, før de avslutter med opptakten til det som ble det doble live-albumet Shadows and Light i 1980 – alle tre hvor hun samarbeidet med noen av klodens beste jazzmusikere på den tiden.
På disse seks CDene får vi «alle» favorittene, gjerne i ganske annerledes versjoner enn på de tre platene. Og det starter med noen konsertopptak fra 1975 og 1976, før vi får demoer til Hejira-utgivelsen på den tredje platen. I starten er ikke lydkvaliteten den beste, men slik blir de3t gjerne når det er opptak som ikke var beregnet på plateutgivelse. Og hun starter med låten «Jericho» i et opptak fra Niagara Falls den 15. november 1975, før vi får henne fra Harvard Square Theatre, Music Hall i Boston, fra Bangor, hjemme hos Gordon Lightfoot i Toronto, fra Montreal Forum og fra hennes USA turné i 1976 med opptak fra flere av konsertene. Og dette er bare på de to første platene!
På den første platen får vi henne, stort sett, solo kun med gitaren som hun har stemt på sin egen måte. Noen av låtene har vi hørt på noen av platene som kom før Hejira, så dette regner jeg nesten som ren bonus. Men hun gjør også den utmerkede låten «Coyote» solo fra Montreal Forum. Og med et relativt stort band gjør hun «Help Me» fra USA-turneen. Dessverre i en versjon med altfor dårlig lydkvalitet. Litt bedre er lyden fra Music Hall i Boston, men ikke god nok etter dagens forhold. Men siden vi får både «For the Roses», «Free Man in Paris» og «Big Yellow Taxi», så godtar jeg det. Og når de avslutter den første CDen med «Coyote» sammen med «Don Juan’s Reckless Daughter», som innleder den andre CDen, så er det meste tilgitt.
På den andre CDen føler jeg at hun nærmer seg Hejira mer og mer, selv om vi får «gamle» godbiter som «Shadows and Light», «In France They Kiss On Main Street» og «Edith and The Kingpin», Her dukker også låten «Hejira» opp under tittelen «Travelling» i et opptak fra Duke University i Durham, New York fra 7. februar 1976. Vi får også «Furry Sings the Blues» som nok en forsmak på Hejira, fra Music Hall i Boston den 19. februar 1976. Og CD2 avsluttes med Annie Ross og Wardell Greys «Twisted», i en cool og «slepen» versjon med blant andre Robben Ford på gitar og Victor Feldman på el.piano.
På den tredje CDen er vi inne i «Hejira-land». Her får vi først demoene til platen, hovedsakelig med Joni Mitchell solo, men med Chaka Khan på bakgrunnsvokal på «Black Crow». Etter min mening er Hejira en av historiens beste plateinnspillinger, hvor bassisten Jaco Pastorius er en viktig brikke i musikken. Men å høre dette stoffet med kun Mitchell, er boksens desiderte høydepunkt. Vi får noen «nakne» versjoner av de ni låtene, med min favoritt, «Amelia» som selve kronen på verket. Disse låtene er esten verdt prisen for hele boksen. Med Mitchells utrolig fine vokal til et fint gitarkomp fra «dronningen». Her gjør hun også en versjon av «Dreamland», som ikke kom med på platen, men som var «hitlåten» på Don Juan’s Reckless Daughter fra 1977. Vi får også låta «Talk to Me» fra samme album, som ble skiftet ut med «Refuge Of The Roads» på Hejira. Og åpningssporet på platen «Coyote», er her satt sammen med «Don Juan’s Reckless Daughter».
Deretter får vi to av låtene «Black Crow» og «Song for Sharon» fra hennes Rolling Thunder Revue, med band, og to låter fra det de kaller Hejira Sessions, hvor den ene låten er en tidlig og «rå» mix av «Don Juan’s Reckless Daughter», før de er over i en rekke opptak rundt Mingus-innspillingen.
Mingus-platen var et samarbeid med jazzmusikere, og med Charles Mingus som tett samarbeidspartner. Platen ble innspilt i månedene før og etter Mingus’ død i januar 1979, og er dedikert til ham. Albumet er et av Mitchells mest eksperimentelle og den platen som nærmer seg jazzen mest. Mingus skrev opprinnelig seks komposisjoner for Mitchell som hun skrev tekster til, og tre av disse ble med på albumet. Ellers gjør de versjoner av flere av Mingus sine låter, som vi kjenner fra andre sammenhenger. Her samarbeidet hun med bassisten Jaco Pastorius, saksofonisten Wayne Shorter, pianisten Herbie Hancock, trommeslageren Peter Erskine og perkusjonistene Don Alias og Emil Richards.
Men i prosessen før, som vi får flere eksempler på her, har han med Eddie Gomez på bass, John Guerin på trommer, altsaksofonisten Phil Woods, barytonsaksofonisten Gerry Mullligan, trommeslageren Dannie Richmond, som ikke spilte trommer, men som var med som forteller, trommeslageren Tony Williams, gitaristen John McLaughlin, Jan Hammer på mini moog og Stanley Clarke på bass.
På den fjerde av disse CDene starter de med Mingus Sessions, og det femte «taket» av «Sweet Sucker Dance», som må være noe av det mest nakne opptaket «ever» med Mitchell, her i duo med Don Alias på trommer, og det sjette «taket» av «A Chair In The Sky», før vi får en tidlig, alternativ versjon av «Sweet Sucker Dance» med Gerry Mulligan på barytonsaksofon i en slags Pastorius-rolle, for spillet hans tenderer såpass mye med det Pastorius gjorde på platen, at man nesten må sjekke coveret for å finne ut at den gode bassisten ikke er med her, Jeremy Lubback på el.piano og Don Alias på trommer. Og vi hører raskt at Mitchell her er inne i en annen, musikalsk verden, og som beviser at hun raskt kunne blitt en utmerket jazzvokalist.
Så følger fire låter med Mitchells introduksjoner fra Bread & Roses-festivalen i Greek Theatre i Berkley, California den 2. og 3. september 1978, som helt og holdent er tilegnet Charles Mingus. Her får vi Mitchell solo, sammen med Herbie Hancock på piano på to av låtene, blant annet Mingus sin hyllest til Lester Young – «Goodbye Pork Pie Hat» med Mitchell sin fine tekst. Nakent og fint!
Deretter følger fem låter fra det de kaller Mingus Early Alternate Versions, med gjengen som ikke dukket opp på platen. Her åpner de med bassen til Gomez og Mingus som forteller i «A Good Suite and a Good Haircut», med en fin altsaksofonsolo fra Phil Woods, før vi får «God Must Be A Boogie Man». I disse låtene merker jeg meg Gomez utmerkede bass-spill. I «Solo For Old Fat Girl’s Soul» merker jeg meg Phil Woods utmerkede altsaksofonsolo. I «The dry Cleaner From Des Moines» er står Stanley Clarke fram, og legger, på mange måter, premissene for Pastorius sitt spill på plateinnspillingen, før vi er over i den femte CDen med ytterligere en låt fra Mingus Early Alternate Versions, «Sue And The Holy River», pluss «The Wolf That Lives In Lindsey» med utsøkt spill av Wayne Shorter på sopransaksofon og Jaco Pastorius på bass.
På resten av boksen, på CD 5 og CD 6, er konsertopptak fra 1979, og som åpner med at hun gjør «Big Yellow Taxi» på May 6 Coalition Rally Against Nuclear Power, fra National Hall i Washington den 6. mai 1979, sammen med Jackson Browne, Dan Fogelberg, John Hiatt og Graham Nash på bakgrunnsvokal og klapping. Deretter følger to låter fra øving før den store USA-turneen i 1979. Så følger det som godt kan være hele konserten hun gjorde i Forest Hills Tennis Stadium i Queens, New York, den 25. august dette året.
Her møter vi henne sammen med Jaco Pastorius på bass, Don Alias på trommer og congas, gitaristen Pat Metheny, keyboardisten Lyle Mays og saksofonisten Michael Brecker, pluss gjestene The Persuasions og Herbie Hancock. Det vil si samme besetning som på det doble livealbumet Shadows and Light, som kom i 1980 (uten Hancock). Denne konserten tar mestparten av den femte CDen, pluss mesteparten av den sjette. Men helt på slutten får vi den gamle låten «Woodstock», som hun skrev etter å ha gått glipp av Woodstock-festivalen i et opptak fra Philadelphia, og «A Chair In The Sky» fra Greek Theatre i Los Angeles den 13. september 1979.
Opptaket fra Queens inneholder omtrent samme stoffet som på «Shadows and Light», og var, muligens, en del av samme turneen. Og med «A Chair In The Sky», som er Mitchells ultimate hyllest til Charles Mingus, avsluttes den utrolig fyldige og deilige boksen, som befester Joni Mitchell sin stilling som en av historiens mest interessant og beste singers/songwriters.
Og nettopp denne perioden syntes jeg egentlig var hennes mest spennende, hvor hun beveget seg uanstrengt mellom sin tidligere rolle som en utmerket singer/songwriter og jazzen. Og hele vegen samarbeidet hun med noen av de aller beste. Og å få både hennes låter til mesterverket Hejira solo, brytninggsperioden med Don Juan’s Reckless Daughter og alle opptakene fra Mingus-perioden, som ender opp med Shadows and Light-platen og den omfattende USA-turneen og konsertene med Amerikas beste jazzmusikere, er gull verdt for en som lenge har fulgt Mitchell og hennes musikk.
Et absolutt must i en hver samling med respekt for seg selv!
Jan Granlie
Joni Mitchell (vocals, guitar), Mick Ronson (guitar), T-Bone Burnett (guitar), Steven Soles (guitar), David Mansfield (pedal steel guitar), Robben Ford (guitar, background vocals), John McLaughlin (guitar), Kevin Crossley (piano), Victor Feldman (keyboards, percussion), Jeremy Lubbock (electric piano), Herbie Hancock (piano, electric piano), Jan Hammer (mini moog), Lyle Mays (keybiards), David Luell (saxophone, flute, backing vocals), Chuck Findley (trumpet), Tom Scott (saxophone), Gery Mulligan (baritone saxophone), Phil Woods (alto saxophone), Wayne Shorter (soprano saxophone), Michael Brecker (saxophone), Bob Stoner (bass), Max Bennett (bass), Eddie Gomez (bass), Stanley Clarke (bass), Jaco Pastorius (bass), Howie Wyeth (drums, percussion), John Guerin (drums, percussion), Gary Burke (drums), Bobbey Hall (percussion), Don Alias (drums, percussion, congas), Tony Williams (drums), Emil Richards (percussion), Gail Ford (background vocals), Chaka Khan (background vocals), Jackson Browne (background vocals, handclaps), Dan Fogelberg (background vocals, handclaps), John Hiatt (background vocals, handclaps), Graham Nash (background vocals, handclaps), The Persuasions (backgrounnd vocals)
