Jordi Cassagne er en komponist, bassist, kontrabassist og fiolinist som kommer fra sørvest-Frankrike, og som har bodd i Brussel siden 2014. Han studerte jazz ved Koninklijk Conservatorium Den Haag i 2014, etter å ha studert med Hein van de Geyn, Frans van der Hoeven og Clemens van der Feen. Mellom 2016 og 2019 utdannet han seg i tidligmusikk ved Koninklijk Conservatorium Brussel. Han komponerer og arrangerer for diverse grupper, og siden 2023 har han jobbet med kvintetten Barbastelle, men han er også innom postrock-bandet Limite samtidsjazz med Terpsichore, karibisk dans med Le Bal de Marie Galante, baskisk vokal i Haratago og jazz i Marga Quartet,
Musikken til Barbastelle tar opp arven etter musikere som pianisten Mal Waldron og bassklarinettisten og altsaksofonisten Eric Dolphy, og ifølge presseskrivet «fremkaller de Debussy, Bartok og Takemitsus delikate soniske kalligrafi» i musikken.
I bandet finner vi, ved siden av Cassagne, som tar seg av kontrabass-spillet, klarinettisten Yann Lecollaire, barytonsaksofonisten og bassklarinettisten Hanne de Backer, som vi har hørt en del i Norge de senere årene, cellisten Adéle Viret og trommeslageren Samuel Ber. Vi får seks komposisjoner av Cassagne, pluss to som er kollektivt improvisert, og det hele er innspilt i Brussel den 3. og 4. februar 2024.
Det er veldig mye av den musikken som kommer fra Mellom-Europa som man kan fastslå hvor kommer fra temmelig raskt. Og det er med all tydelighet også tilfellet her. De to blåserne starter i et tostemt leie over cello, bass og trommer, og det låter bare så Mellom-Europeisk, uten at det er noe negativt med det. Det er jo akkurat det samme med veldig mye av den norske jazzen etter at Jan Garbarek med flere slo gjennom på ECM.
Det som særpreger musikken fra Mellom-Europa, og da snakker jeg om den mer moderne jazzen, er at den har klarer referanser til den klassiske musikktradisjonen, men med jazzen og improvisasjonsmusikken som rettesnor. Og i løpet av disse åtte komposisjonene synes jeg vi får utmerkede eksempler på solid musisering fra en gjeng utmerkede musikere her. Langt framme i lydbildet ligger klarinetten til Lecollaire, og selv om njeg hadde håpet at jeg fikk flere kreative utspill fra De Backer, holder hun seg stort sett litt i «bakgrunnen» og er med på å understøtte det fine klarinettspillet. Men hun er der, og avleverer utmerket spill som jeg legger merke til. Og samspillet mellom henne og Lecollaire er hele vegen tett og fint.
Det er egentlig i de to kollektive improvisasjonene, «Écorce» og «Écueil», hvor jeg synes de slipper seg litt løs i kollektiv fri improvisasjon, selv om de også her holder seg godt innenfor det litt melankolske. Men i sjettesporet, «Limon d’Éclat», skjer det en rytmisk opptur i starten, men også her faller de litt inn i samme mønster som i de andre låtene etter hvert.
Hele vegen får vi også fint cellospill, som sammen med bassen skaper en fin bakgrunn for blåserne. Og hele vegen gjennom får vi fine komposisjoner som, særlig de to blåserne, behandler med stor overbevisning. Den eneste innvendingen jeg egentlig har, er at komposisjonene blir litt for like i temperatur. Man hører at mye av stoffet er nedskrevet og at Cassagne har sin litt melankolske måte å skrive på. Men i solosekvensene får den enkelte musiker anledning til å ta det «litt ut», men jeg savner litt variasjon og mer løssluppenhet også her, selv om kapellmesteren i tillegg til Lecollaire avleverer noen fine soloer sammen med cellist Viret.
Nå har jeg lyttet til platen en rekke ganger, og for hver gang jeg spiller den, vokser det fram nye, fine elementer i musikken, som gjør at skuldrene senker seg og stressnivået minskes og hvilepulsen ligger omtrent på et nivå som fastlegen ville godkjent.
Jan Granlie
Jordi Cassagne (double bass), Yann Lecollaire (clarinet), Hanne de Backer (baritone saxophone, bass clarinet), Adèle Viret (cello), Samuel Ber (drums)
