JAZZBOK: Å skrive en bok om jazzsaksofonisten Charles Lloyd, må være en ytterst spennende oppgave. Å skrive en bok om en av de få gjenlevende jazzmusikerne, fra jazzens «glansdager», med et liv som ikke hele veien har vært problemfylte, og som i de senere årene har blitt hyllet som en av de helt store musikerne i jazzverdenen, må ha vært en gullgruve for Santa Barbara-jounalisten Josef Woodard.
I boken får vi hele historien, fra hans barndom i Memphis, Tennessee, og jazzmiljøet på førti- og femtitallet, hvor Lloyd vokste opp sammen med Phineas Newborn Jr og Booker Little, og hans tidlige spillejobber på bluesscenen med blant andre Howlin’ Wolf. Vi følger hans vei videre til Los Angeles, hvor han studerte og spilte med Gerald Wilson og Chico Hamiltons band, Scott LaFaro, Gábor Szabó, Don Cherry med flere. Om hvordan han ble huket inn av Cannonball Adderley for å spille i hans band, og som førte han til New York, hvor han møtte og spilte med Herbie Hancock, Ron Carter, Richard Davis, Henry Grimes, Roy Haynes og mange fler.
Dette var på 60-tallet, og Lloyd fikk endelig mulighet til å sette sammen sin egen kvartett. En kvartett som ble banebrytende, og som gjorde Charles Lloyd til en ettertraktet musiker i Europe. Denne kvartetten, med den pur unge Keith Jarrett på piano, bassisten Cecil McBee og trommeslageren Jack DeJohnette, gjestet Norge, blant annet på Moldejazz og i Oslo («Charles Lloyd in Europe», Atlantic, 1966), og de var et av de første amerikanske, moderne jazzbanda som spilte i Soviet, (Tallinn, Estland), og som resulterte i innspillingen «Charles Lloyd in Soviet Union» (Atlantic, 1967).
I 1966 spilte de inn platen «Forest Flower» (Atlantic), en plate som føk rett til topps på hitlistene, og som gjorde Lloyd til en stor helt, ikke bare i jazzmiljøet, men også innenfor hippiebevegelsen. I 1967 ble Lloyd, på grunn av denne innspillingen, kåret til «Artist of the Year» i Down Beat, noe som medførte at de var det første jazzbandet som fikk mulighet til å spille på Fillmore. Alt lå til rette for en strålende karriere for Lloyd.
Men like plutselig som «Forrest Flower» hadde blitt en overraskende salgssuksess, like plutselig forsvant Lloyd fra rampelyset.
Han bevilget seg 15 år i spirituell tilværelse i Santa Barbara og Big Sur, hvor han spilte og var mye sammen med The Beach Boys og kretsen rundt dem.
Lloyd forsøkte seg med et par plater hvor han opptrer som vokalist, noe han i dag smiler av. I boka forteller han at han aldri har vært noen vokalist, og han mener selv at de to platene «Moon Man» og «Warm Waters», som begge kom ut på Kapp, ikke er anbefalelsesverdige i hans produksjon.
Etter hans fravær fra jazzen, ble det for alvor aktivitet rundt ham igjen da han begynte å spille inn plater på ECM på 90-tallet. Før det hadde han noen plater ute, blant annet et liveopptak fra Montreux 1982 på Electra/Musician, og «A Night In Copenhagen», som er opptak fra Copenhagen Jazz Festival i 1983, hvor han spiller med pianisten Michel Petrucciani, bassisten Palle Danielsson g trommeslageren Woody Theus, og med vokalisten Bobby McFerrin som gjest.
Deretter var han på ECM helt fram til 2015, da hans «Wild Man Dance» kom ut på Blue Note, og «I Long To See You» (Blue Note) som kom tidligere i år.
Boken er gjennomgående basert på intervjuer med Lloyd, som er gjort over lang tid, men mest i Lloyds hjem i Santa Barbara.
Han forteller om musikere han har samarbeidet godt med, og her trekker han spesielt fram den svenske pianisten Bobo Stenson og trommeslageren Billy Higgins. Higgins ble regnet som Lloyds sjelefrende, og deres samarbeid på platen «Which Way Is East», ble det definitive beviset på deres nærhet og forbindelseslinjer.
Boken er hele veien vennlig og morsom, og jeg la spesielt merke til hvordan Lloyd reagerer når han får spørsmål om hvorfor han aldri jobbet med Miles Davis: «I always had funny feelings about Miles and what he was doing…».
Han ble også beskylt for å være en Coltrane-kopi, noe han kommenterer på følgende måte: «I’m not a flake and a fluke and I’m not a Coltrane copier. I have my own life and my music. Don’t misunderstand me: Trane was a master. I got a bum rap. I never complaines to you about this, but I thought about it a while back. Manfred (Eicher) told me there was some guy i Germany… that I was not liked in Germany and was called a ‘Coltrane imitator’ because there was some guy who controlled the scene over at George Wein. I don’t know who this guy was».
Josef Woodard, som er en erfaren og dyktig journalist og forfatter, både i Down Beat og Jazz Times, men også i Los Angeles Times, Rolling Stone, Entertainment Weekly, Variety, Jazziz, Jazz Hot og en rekke publikasjoner. Han har også skrevet liner notes til Mles Davis’ box set «Live Europe 1969: The BNootleg Seriers, Volume 2», og fra sin base i Santa Barbera følger han godt med på hva som skjer i jazzverdenen. Han er blant annet fast gjest på den norske Vossa Jazz, og er stadig å se ute på festivaler og konserter.
Med «Charles Lloyd – A Wild, Blatant Truth» har han skrevet en bok, som i alle fall har fått meg til å lete med lys og lykter etter mange av de eldre opptakene med Lloyd. Og de fleste Atlantic-platene, inkl. «Forest Flower» og «Charles Lloyd in Soviet Union», er å få for en billig penge i japansk utgave på CD.
Anbefales!
Jan Granlie
