Den amerikanske journalisten Josef Woodard kom for et par år siden ut med bok om saksofonisten Charles Lloyd, som i stor grad var basert på samtaler over lengre tid med Lloyd, en musiker som har hatt mye på hjertet, og som det sikkert har vært mye enklere å få historier ut av, enn bassisten Charlie Haden.
Men nå er boka med samtaler med Haden på plass. Og Woodard har klart å få mye fornuftig og interessant ut av Haden på de drøye 230 sidene denne boka er på.
Charlie Haden ble født den 6. august 1937 og døde den 11. juli i 2016. Og siden slutten av 50-tallet var han en av de mest benyttede og mest respekterte bassister i verden. Han spilte med Ornette Coleman helt fra Coleman startet sin karriere. Han startet sitt Liberation Music Orchestra sammen med pianisten og arrangøren Carla Bley, som ble et banebrytende større ensemble innenfor den politiske, amerikanske jazzen (de utga kun plater mens det var republikanske presidenter i USA), og han var med i Keith Jarretts tidlige band, blant annet hans «American Quartet» og, ikke minst spilte han med «Old and New Dreams Band» sammen med trompeteren Don Cherry, saksofonisten Dewey Redman og trommeslageren Ed Blackwell, et band som etter min mening, er et av de beste jazzensemblene i historien.
Utenom dette spilte han med Paul Bley, Billy Higgins, Paul Motian, Pat Metheny, Egberto Gismonti, Jan Garbarek, Gavin Bryard, Geri Allen, Brad Mehldau, Gonzalo Rubalcaba og mange, mange andre.
«Conversations with Charlie Haden» er den første boken som er kommet ut om livet til denne fantastiske musikeren. Gjennom 17 intervjuer fordelt over 20 år, forteller Woodard (og Haden) historien om hvordan Haden ble musiker, fra han sang med familiebandet i ukentlige radiosendinger til han ble angrepet av polio i 15-årsalderen, til han oppdaget den nye jazzen. Vi får høre om hans politiske overbevisning, som vi trygt kan si liggfer et godt stykke fra Trump og hans «politikk», om hans lidenskaper, inspirasjoner og mye mer.
De første intervjuene er gjort i 1988, da Haden var 50 år. På den tiden var han på en evig jakt på den perfekte musikken. Han forsøkte med flere bandsammensetninger, men ble hengende med sine «gamle» venner, pluss hans «Quartet West», som han lenge hadde blitt kritisert for. En musiker som var helt i fronten av den «nye» jazzen skulle jo ikke spille streit jazzmusikk som den «Quartet West» spilte.
Boken er blitt en lesverdig historie, og selv om det er litt uvant å lese en hel bok hvor man gjennomgående bruker spørsmål/svar som skriveform, så synes jeg det fungerer.
Intervjueren blir en person som fører samtalene, men bortsett fra det, så er det Hadens svar som er de spennende. Og her får vi mange historier om hans musikalske liv som fascinerer.
«Conversations with Charlie Haden» er blitt en fin og interessant bok, som ikke bare er for jazzhistoriekere eller bassister. Men er blitt ei bok for jazzinteresserte lesere, og spesielt lesere som har vært, og er fascinert over den enkle og effektive måten Haden alltid spilte jazz på.
Jan Granlie
