Bassisten Josh Cole kommer opprinnelig fra Vancouver i Canada, og startet October Trio med Dan Gaucher og Evan Arntzen i 2004. I årene etter bodde han i hjembyen, hvor han var aktiv i jazzmiljøet, og spilte inn med Brad Turner, Ron Samworth, George Mcfetridge og mange andre. Senere flyttet han til Toronto i 2010 han har jobbet med en rekke av byens og regionens musikere som Nick Fraser, Lina Allemano, Martha Wainwright, Rufus Wainwright, Anna Mcgarrigle og en rekke andre. I tillegg til å gjøre en rekke konserter, underviste han i digital komposisjon ved Sarah Mclachlan Music Outreach i Vancouver fra 2007-2010, og har undervist privat siden 2002. Josh leder kammerensemblet Kind Mind med altsaksofonisten Karen Ng og vibrafonisten Michael Davidson, og det er disse musikerne hun møter på utgivelsen Kind Mind. I tillegg har han invitert med Sandro Perri på electronics og Joe Strutt på field recordings på en låt.
Coveret på platen er et landskapsbilde over et flatt landskap med kyr som hovedelement. Høy og åpen himmel og et litt mørkt inntrykk som (kanskje) kan illustrere de nesten vestlandske værforholdene man også opplever på den Canadiske vestkysten. Cirka halvparten av de 11 låtene er gjort av Cole, mens de resterende er gjort av trioen i fellesskap. Og de starter vakkert og melankolsk, omtrent som coverbildet, med «the subway», og jeg blir overrasket over hvor fint det låter fra de tre med altsaksofon, vibrafon og bass. I andresporet, «talking makes it worse», trer elektronikken inn, og musikken blir friere. Altsaksofonspillet, som naturlig nok ligger i front, er sprelsk og fint, og kan minne om flere av de altsaksofonistene som dukket opp på 90-tallet. Bassen ligger bak og utfordrer, og vibrafonen spiller lekent og fint. Dette andre sporet er laget kollektivt, noe man nesten kan høre, siden alle tre musikerne har like mye å komme med.
Og slik fortsetter det gjennom de fleste sporene. Tredjesporet «the bar» er en rolig og fin kammermusikalsk sak, hvor Ng plukker fram klarinetten og Davidson marimbaen. Noe som skaper enda et lydbilde, og jeg tenker på noe som Jimmy Giuffre kanskje kunne gjort i sine mest frie øyeblikk. Men det er ikke frijazz. Det er kammerjazz av høy kvalitet, og det er både originalt og spennende, der de sakte beveger seg framover i rolig tempo. Her synes jeg det skjer mye spennende mellom de tre, og selv om det foregår stille og rolig, er det mye interessant som skjer. I «a 10 minutes walk from here» hører vi mennesker som prater i bakgrunnen under noe elektronikk som ikke utvikler seg altfor mye, og blir mest en «pustepause», før de er over i «inside», hvor vi igjen får altsaksofon, vibrafon og bass, hvor vi er tilbake i kammerjazzens balladelandskap. Fint vibrafonspill og fint, og nesten, Charlie Haden sin måte å spille bass på – tungt, enkelt og fint. Men mer «syngende» enn Haden. Men dette endrer seg i midtpartiet hvor elektronikken igjen kommer smygende, og det hele blir mer som en kollektiv improvisasjon, før strukturene igjen gripes fatt i og de avrunder med elektronikk og vibrafon pluss menneskestemmer.
«red deer» fortsetter i det balladeaktige og litt melankolske, hvor ingen av musikerne egentlig vil «ta tak» og vise seg fram. Men heller vie seg til det kollektive, noe som fungerer fint, i en kort låt, før vi får «expectations», hvor de tre igjen improviserer kollektivt med klarinett, bass og vibrafon. Klarinettspillet her er originalt, jeg tror det er klarinett i starten, før Ng går over på altsaksofonen, som får en rund og fin tone i en relativt fri improvisasjon, som slutter mye tidligere enn jeg hadde håpet, for dette låter bra.
«daugthers» forsetter i det rolige, og er nok Coles kjærlighetserklæring til sine døtre, og føyer seg fint inn i det litt melankolske balladelandskapet, før vi får «holding pattern», hvor elektronikken og field recordingene får oss til å tenke impro og «ny musikk», og som blir litt stillestående for meg.
I «over the bridge» beveger de seg over i det friere igjen, med bassens tunge «meldinger» som et element som får altsaksofonen til å spille klagende og fint, før de avslutter med «tired», hvor alt går stille og rolig for seg i en fin improvisasjon, hvor de tre fungerer fint sammen i en relativt kort og fin sekvens..
Dette er blitt en, i hovedsak, neddempet kammerjazz-innspilling, hvor det hele veien høres ut som de tre snakker vennlig sammen uten at noen trenger å heve røsten. Det kan kanskje virke litt kjedelig, men jeg synes de får uttrykt mye fint i løpet av disse samtalene, og jeg føler at skuldrene senkes, samtidig som jeg befinner meg ytterst på stolen for å få med meg alle detaljene i samspillet og den kollektiv improvisasjonen. Kanskje hadde det ikke vært nødvendig med de sporene hvor elektronikken dominerer, men for variasjonen og helhetens skyld, fungerer det fint. En original og fin oppdatering av Jimmy Guiffre sin kammerjazz, kanskje?
Jan Granlie
Karen Ng (alto saxophone, clarinet, synthesizer), Michael Davidson (vibraphone, marimba, pedals), Josh Cole (bass, sampler/field recordings, pedals, synthesizer), Sandro Perri (electronics), Joe Strutt (field recordings)
