Josh Sinton er en Brooklyn-basert barytonsaksofonist, bassklarinettist og improvisator. Han er en del av gjengen med kreative musikere som de siste 15 årene har dukket opp i Brooklyn, hvor vi også finner musikere som Mary Halvorson, Nate Wooley, Travis Laplante, Ingrid Laubrock og Tom Raney, for å nevne noen få. For tiden leder han bandet Predicate Trio, samt at han samarbeidet med Guillermo Gregorio i en duo og Todd Neufeld og Giacomo Merega i en trio. Han grunnla og ledet Steve Lacy-«cover»-bandet Ideal Bread, i tillegg til at han spiller mye solo barytonsaksofon.
Han er et mangeårig medlem av Nate Wooley Quintet og Anthony Braxtons Tri-Centric Orchestra og var i mange år med i Darcy James Argue’s Secret Society. Siden han ankom New York City i 2004, har han jobbet med «bred pensel» i New Yorks mer kreative musikkmiljo, blant annet med John Zorn, Vijay Iyer, Nico Muhly, Andrew D’Angelo og Megan Schubert.
På platen «b.» møter vi han solo med barytonsaksofonen i åtte fritt improviserte «strekk» som han spilte inn i Oktaven Studio den 22. juni i år.
I de senere årene er det kommet noen soloplater med barytonsaksofonister. Colin Stetson har laget noe, og Mats Gustafsson har vel også vært ute med barytonsaksofonen på soloplate(r). Men disse to stiller i en litt annen katergori enn Sinton. Der er det fult «øs» og energi fra start til mål, mens Sinton er mer rolig av seg, utformer improvisasjonene på en helt annen måte, og serverer ni fine solostykker som varierer mye i temperatur og «lynne», men hvor det melodiske i improvisasjonene virker som viktig. I tredjesporet, «b.III» viser han også at han kan vise fram de råere sidene, men stort sett foregår dette i «dannede» former, og viser at barytonsaksofonen også kan være et instrument for sart og vakker lyd.
Men han klarer ikke å styre seg hele tiden. Innimellom må han nærmest bare «kline til» med noen heftige utblåsninger, som er med på å gjøre innspillingen variert og spennende. Og det virker nesten som om behovet for å «kline til» blir mer og mer påtrengende ettersom platen skrider framover, som i «b.2.Iv» Andre ganger er det luftgjennomstrømmingen i hornet som er hovedingrediensen, men, stort sett, holder han seg godt innenfor det balladeaktige, og beviser hele veien at han er en svært dyktig utøver på det store hornet.
En original og fin soloplate for barytonsaksofonfrelste, men en hel plate kan lett bli litt for mye når såpass mye gjøres såpass smukt og vakkert.
Jan Granlie
Josh Sinton (bs)
