Julia Hülsmann ble født i Bonn i 1968. Hun tok klassisk pianotimer fra hun var 11 år, og startet sitt første band da hun var 16. I 1991 flyttet hun til Berlin for å studere jazzpiano ved University of the Arts (HdK) og året etter ble hun med i German Youth Jazz Orchestra (BuJazzO).
Siden 1997 har hun jobbet med sin egen trio, og spilt på klubber og festivaler over hele Tyskland. Julia Hülsmanns ECM-debut The End of a Summer kom i 2008, med sine faste samarbeidspartnere Marc Muellbauer (bass) og Heinrich Köbberling (trommer). Deretter kom Imprint, i 2011, og i 2012 ble trioen utvidet til kvartett med den engelske trompeten og flygelhornisten Tom Arthurs, som ga ut In Full View, i 2013.
På hennes nye plate samarbeider hun fremdeles med Marc Muellbauer og Heinrich Köbberling, og Arthurs er blitt erstattet av tenorsaksofonisten Uli Kampendorff, pluss at de har invitert med norske Hildegunn Øiseth på trompet og bukkhorn.
Vi får servert 10 komposisjoner, hvor de tre i trioen har fordelt komponeringen mellom seg. Og de starter med den ytterst positive «They Stubble, They Walk» av Hülsmann, før vi får balladene «May Song» av Köbberling, som kanskje har en slags forbindelse med Keith Jarretts «My Song» og «Second Thoughts» av Muellbauer. Og i disse tre låtene får vi tre utmerkede beviser på Hülsmanns fine pianospill, som er personlig og hvor hun ikke henter inn altfor mye fra sine idealer, men serverer fint spill fra eget hjerte. I «May Song» er musikken mer prøvende, hvor Kampendorff bidrar med fint saksofonspill. Dette er tydeligvis en vel komponert låt, hvor det ikke er rom for altfor mye improvisasjon, men, uansett er det fint spill over hele linja.
«Second Thoughts» er også en litt «følende» ballade, som jeg føler har litt «eldre» Jan Garbarek i seg, selv om saksofontonen er en helt annen enn den gode nordmannen. Og Hülsmanns pianospill er en fryd for ørene.
I «Bubbles» av Köbberling, møter vi også trompeteren Øiseth, det er mer enn greit å invitere med en norsk musiker, siden man tross alt er i Rainbow Studios i Oslo for å gjøre innspillingen. Og her åpner det med saksofon og trompet i samspill. Dette er også en ballade, hvor Hülsmanns pianospill er vakkert. Øiseths trompet ligger relativt tett på lyden i saksofonen, men her føler jeg Øiseth (nesten) beveger seg inn i den norske folkemusikken i sin solo, noe som gjør godt for komposisjonen, i alle fall for en som har stor sans for å trekke inn de norske folkemusikkelementene inn i jazzen, så lenge det gjøres med respekt og inderlighet. En fin låt hvor Øiseth beviser at hun er en musiker man skal regne med. Her beveger hun seg litt i landskapet til Arve Henriksen, men det er helt ok.
Og slik fortsetter de med Muellbauers fine «Nevergreen», som legger seg i landskapet til de platene Kenny Wheeler gjorde på ECM for en del år siden. Saksofonspillet til Kampendorff er overbevisende, og det virker som om han er inspirert av Øiseths inntreden. Hun medvirker også her, og hennes trompetspill er med på å løfte komposisjonene.
Så følger tre komposisjoner av Hülsmann; «The Earth Below», «Anti Fragile» og «Trick», hvor den første er nok en fin duoballade med Øiseth sammen med pianoet. Også her føler jeg Wheeler er en inspirasjon, særlig i Øiseths fine trompetspill som ligger tett på den salige mesteren. «Anti Fragile» er en raskere låt, men stemningen er fremdeles «nedpå» og med drivende og fint ensemblespill, med fint piano- og saksofonspill, nesten unisont i starten. Låten utvikler seg fint, med relativt «løst» spill fra saksofonen og med et solid komp. «Trick» følger den forrige på en fin måte, med fint saksofonspill over pianoet og fint bass- og trommespill, før vi får Kampendorffs «Milkweed Monarch», som fungerer fint sammen med resten, selv om komposisjonen er litt annerledes og mer saksofonrelatert. Men her får vi også en fin bass-solo, før det hele avrundes «Hülsmanns «Under The Surface», en vakker avslutning, som kanskje er den komposisjonen som er mest «ECM’sk», og som gjerne kunne vært med på Kenny Wheelers utmerkede utgivelse Gnu High fra 1976.
Dette er en utgivelse fra Julia Hülsmann, hvor basisen er i den vel etablerte trioen, men hvor de «nye» elementene med Kampendorff og Øiseth, er med på å gjøre platen enda bedre enn om det kun hadde vært på trio. Hülsmann er, sammen med Muellbauer og Köbberling utmerkede komponister, og med Kampendorff og Øiseth har de laget en, i hovedsak, neddempet og vakker plate, som går fint inn i tradisjonen til plateselskapet ECM.
Jan Granlie
Julia Hülsmann (piano), Uli Kampendorff (tenor saxophone), Marc Muellbauer (double bass), Heinrich Köbberling (drums), Hildegunn Øiseth (trumpet, goat horn)
