Den svenske vokalisten Julia Werup er vokst opp med musikk. Hun har oppholdt seg noen år i New York, men har de senere årene hatt adresse København, og i et intervju på nettstedet To The Moon, Honey fra 2019 sier hun: «Musikken har altid været der. Min far var musiker (den svenske poeten og musikeren Jaques Werup red. anm.), og jeg er kommet på jazzklubber, siden jeg var 2 år. Men jeg havde aldrig forestillet mig, at jeg selv skulle være kunstner. I alle mine teenageår hadede jeg mit ophav og alt kulturelitært, og jeg gjorde, hvad jeg kunne for at provokere mine forældre med fester og stiletter på yacht’er i det sydfranske. Da jeg blev ældre, begyndte jeg at skrive, for jeg havde noget på hjerte. Jeg kunne simpelthen ikke lade være». Fødselen fortalte hun om i flere3 medier, som blant annet danske Se&Hør, så her er det tydeligvis to kjendiser det er snakk om, uten at jeg kan påberope meg å vite noe som hjelst om Werup. Blachman kjenner jeg kun som trommeslager, blant annet i trio sammen med bassisten Lennart Ginman og pianisten Carsten Dahl, som for eksempel på deres nylig utkomne innspilling «The Velvet Blues», som vi anmeldte for kort tid siden (les anmeldelsen https://salt-peanuts.eu/record/ginmanblackmandahl/).
Werup har utgitt diktsamlinger som «Supernova» og «Ensomme mænds død», og har spilt på flere av jazzklubbene i København. For noen år siden traff hun trommeslageren med mye mer, Thomas Blachman, som ble hennes kjæreste, og de utga «spoken word»-abumet «Blixtra», basert på Werups lurikk og Blachmans musikk. I intervjuet som vi har sitert fra over, snakker hun også om tider hvor hun har slitt psykisk, noe som ble sterkt da de fødte sitt første barn i 2019.
Men nå har hun vært i The Village Studio med Blachman som trommeslager og produsent, Johnny Åman på bass og Sven Erik Lundequist som pianist. Og ut av oppholdet får vi «The Thrill of Loving You».
Platen inneholder åtte mer eller mindre kjente standarder, og de starter med Soecker og Nina Simones «Blackbird», i et lydlandskap som er skiller seg temmelig kraftig ut fra det man er vant til å få fra Stunt Records, hvis vi ser bort fra for eksempel Kira Skov og et par andre utgivelser de senere årene.
Vokalen er manipulert på den måten at det er mye reverb og «luft», og det kan høres ut som det er innspilt i et kirkerom med mye etterklang. Og selv om låtene de gjør er godt innenfor «standard»-settlisten, får vi temmelig annerledes versjoner enn vi er vant til fra andre «rene» jazzvokalister. Werups vokal er gjennomgående «sår» og litt ledende, så noen oppfriskende sommerplate er dette ikke. Men hun mestrer å fremføre «sandardene» på en fin måte, som gjør platen original og fin.
Etter åpningssporet får vi Henderson og Browns «The Thrill Is Gone», Nobles «The Touch Of Your Lips», som Chet Baker har gjort den optimale versjonen av, og som vi her får en slags Billie Holiday-versjon av. Paul Desmonds «Take Five» med Beppe Wolgers tekst «I New York», som får en litt haltende rytme som gjør at versjonen skiller seg godt fra Dave Brubeck og Paul Desmonds versjoner, selv om Werup synger teksten ganske «streit» før vi får Seress og Billie Holidays «Gloomy Sunday», som vokalmessig ligger tett på Holiday, men hvor kompet beveger seg et stykke bort fra originalversjonene, selv om dette kanskje er den låten på platen som ligger tettest på Holidays mange versjoner. Mongo Santamarias «Afro Blue» er det mange som tror er gjort av John Coltrane, på grunn av at han hadde den på settlista en periode. Denne blir i overkant «påtatt» etter min mening, og Mel Tormé og Wells «Born To Be Blue», føyer seg inn i balladedelen av drum&bas-segmentet med litt for skarp pianolyd, etter min mening, men som skal ha for originaliteten, før de runder av med Jaques Brels «Ne me quitte pas», med Werups egen tekst, «Lämna inte mig». En fin ballade å avslutte et slikt album på, med en fin tekst.
Og gjennomgående er det det moderne lydlandskapet som preger innspillingen. Blachmans drum&bas-aktige komp er utnyttet på en fin måte over Werups vokal, og selv om pianoet oppleves litt «skarpt» innimellom, så er det et gjennomført lydbilde som fungerer når man skal gjøre noe nytt med disse velkjente melodiene.
«The Thrill Of Loving You» er blitt en original og temmelig annerledes plate med «standard»-låter, fra fire musikere som har en felle side om hvordan man skal modernisere disse låtene, som man har hørt i noen hundre forskjellige, mer eller mindre vellykkede versjoner opp gjennom årene.
Jan Granlie
Julia Werup (v), Thomas Blachman (dr, prog), Johnny Åman (b), Sven Erik Lundeqvist (p)
