Juliana Day spiller blokkfløyte og andre fløyter,og er en vokalist med base i Sheffield, Storbritannia. Hun har hatt spillejobber for TV, teater, opera og radio inkludert for BBC, Disney+, The Royal Shakespeare Company, Manchester Collective og Northern Silents. Hun har også mottatt komposisjons-/innspillingsoppdrag fra Making Tracks, Newcastle Festival of Jazz and Improvised Music og University of Sheffield. Hun er medregien i Emergence Collective, et improvisert minimalistisk ensemble, med en roterende line-up på rundt 30 musikere. De opptrer jevnlig og har utsolgt spillejobber rundt om i Storbritannia.
På utgivelsen lull hører vi henne på blokkfløyte, andre fløyter, vokal og live elektronikk, og hun har med seg Menon McCoy på harpe, vokal og live elektronikk, og Zebedee Budworth på hammer dulcimer. En relativt uvanlig sammensetning på plater vi anmelder på salt peanuts*, og også relativt spesielt for den fritt improviserte musikkverdenen.
Vi får sju «strekk», innspilt i Highfield Trinity Church, en metodistkirke i Sheffield, den 26. juli 2024. Og fra starten i «solder one» til de avslutter med «solder two», får vi kreativ dronemusikk, som er adskillig mer eksperimentell og kreativ enn jeg hadde forestilt meg før jeg satte den på første gang. I åpningssporet er det mye elektronikk, mens vi i andresporet, «orbit, decay» får oppleve blokkfløyte, og harpespillet i fullt monn. McCoy opererer med en liten harpe, hvor de lyse tonene dominerer, og sammen med blokkfløyten som er adskillig dypere i toneleiet enn en vanlig «skoleblokkfløyte», blir dette en fin kontrast, hvor kommunikasjonen og evnen til å skape spennende musikk absolutt er til stede. Og med hammer dulcimeren som tredje element blir dette ytterst original og spennende improvisasjonsmusikk.
I tredjesporet «sphere» er blokkfløytene samlet i endelig spill. Og vi får en minimalistisk flerstemt låt hvor et gjentagende tema/riff gjentas med små endringer, og som svinger på en fin måte, før vi får det spennende tittelsporet «lull» med dype fløyter i front. Denne låten kunne vært et soundtrack for det jeg ser utenfor skrivestua i dag. Masse tåke langt nedover fjellsidene, og i musikken fungerer den dypeste blokkfløyten nesten som en tåkelur, og resten blir fin musikk til det spesielle landskapet som viser seg når tåka kommer sigende over landskapet.
I «retread, drift», har tåken lettet og vi ser et industrielt landskap som kan virke litt truende. Jeg føler denne drone-låten kunne vært soundtrack over de enorme naturødeleggelsene vi nå står midt oppe i, og bak i hodet dukker det opp bilder fra Tjernobyl-ulykken i 1986 (det er faktisk så lenge siden verden ble rystet av katastrofen!), før vi får «pull», som også befinner seg i dronelandskapet, men hvor musikken beveger seg i bølger over den før omtalte tåken. Det er små variasjoner med dulcimeren og harpen over den elektroniske dronemusikken som fanger oss inn i et slags edderkoppnett, før de avslutter med «solder two», hvor de vender tilbake til åpningen og de tre musikerne tar oss med på en fin og stille landing, og vi kan vende tilbake til det vanlige, altfor traurige dagliglivet.
Jan Granlie
Juliana Day (recorders, whistles/flutes, vocals, live electronics), Menon McCoy (lever harp, vocals, live elektronics), Zebedee Budworth (hammer dulcimer)
