Julie Kleive er en norsk vokalist og låtskriver som har beveget seg gjennom store deler av norsk musikkliv de seneste årene. Hennes virke er sjangeroverskridende, da uttrykket først og fremst ligger i formidlingen. I 2012 mottok hun Bærum kommunes kulturstipend for videre kunstnerisk utvikling, og i 2013 Budstikkas (Asker og Bærums Budstikke) stipend for unge kunstnere. Hun er aktiv i flere prosjekter, og mange av hennes samarbeid har ledet til plateutgivelser og konsertvirksomhet i inn- og utland med blant annet Synne Sanden, Oslo Kammerkor, Jenny Augusta og Runar Andersen.
På platen gjør hun mye selv, og ved siden av å være låtskriver, komponist og vokalist, trakterer hun også gitar, trøorgel, piano, autoharpe, klapp og er sitt eget kor. I tillegg medvirker Herman Wildhagen på bass, trommer, piano, kor, trøorgel, perkusjon, mandolin, plystring og en liten fuzzgitar, Håkon Brunborg Kjenstad på bratsj, pedal-steel, gitar, piano, synthesizer, wurlitzer, kor, bass, autoharpe, kassettspillere og trommemaskin, Øyvind Røsrud Gundersen på juno og så er faren Torfinn Kleive med på piano på en låt.
Alt stoffet (tekster og melodier) er gjort av Kleive, og selv om dette ikke kan karakteriseres som jazz, folkemusikk eller annet «sterk» musikk, har vi valgt å anmelde den. For her har vi med en ambisiøs artist å gjøre. Og med gjengen av «gode hjelpere», som er i stand til å traktere en rekke instrumenter, så får vi en gjennomført utgivelse.
Her på salt peanuts* er vi ytterst skeptsike til unge, norske «syngedamer» som stort sett bruker kun fornavn som artistnavn, og som raskt havner i kategorien jeg kaller «knirkepop». Og faren for at Kleive skal havne i denne kategorien er stor. Men på grunn av medmusikerne og det kreative i musikken og arrangementene, unngår hun denne «fellen» med god klaring.
Hun synger med en forholdsvis lys stemme, som jeg av og til får litt problemer med, når hun presser stemmen i enkelte sekvenser. Men stort sett plasserer hun seg inn i et spennende landskap, hvor jeg kan godta den litt «skingrende» stemmen. Jeg velger heller å kalle stemmen hennes original. Av og til blir det hun fremfører så sart at man nesten ikke tør å puste mens man lytter. Og det er i disse tilfellene jeg virkelig synes at hun blir original, nesten på samme måte som Björk av og til kan være. Hør bare på sistesporet på A-siden, «Bror».
Alle tekstene hun har skrevet er på norsk, musikken er variert, med både elektronisk rock, viser og (til og med) medet snev av country. Og hun har alliert seg med et ytterst kreativt «team» av medmusikanter som er med på å gjøre platen til en hyggelig opplevelse.
Vi merker oss at Håkon Brunborg Kjenstad er med. Og jeg har også en mistanke om at Kleive har lyttet til Kjenstads søster, Øyunn, i utviklingen og ferdigstillelsen av denne musikken. For det er Øyunn som er den jeg helst kommer på om jeg skal sammenligne musikken med noe – og et snev av Björk. En fin plate med en spennende vokalist og låtskriver som har alliert seg med spennende musikere og «lekekamerater».
Jan Granlie
Julie Kleive (vocals, guitar, organ, piano, autoharp, clap, background vocals), Herman Wildhagen (bass, drums, piano, background vocals, organ, percussion, mandoline, whistling, small fuzz guitar), Håkon Brunborg Kjenstad (viola, pedal steel, guitar, piano, synthesizer, wurlitzer, background vocals, bass, autoharp, cassette players, drum machine), Øyvind Røsrud Gundersen (juno), Torfinn Kleive (piano)
