Jeg vet ikke helt om det får massene til å løpe til nærmeste platepusher for å kjøpe en plate, fordi artisten er ung og stiller litt lettkledd på platecoveret. Men det har tydeligvis plateselskapet Greenleaf tenkt, når de har lansert den unge saksofonisten Julieta Eugenio for et større publikum.
Opp gjennom tidene, og særlig på 50- og 60-tallet kom det en rekke plateinnspillinger med mer eller mindre heldige platecovere med lett antrukne damer. Men da var det gjerne mannlige musikere og et plateselskapsmarked hvor menn styrte, og at de trodde platene ville selge bedre ved å pakke inn musikken i lette tekstiler.
Men at dette skjer i 2022, er jeg ikke like sikker på om fungerer. Kan hende er det saksofonisten selv om gjerne vil fremstå slik, men det er ingen tvil om at noe av det musikalske forsvinner eller blir lagt lenger bak i vurderingen, så lenge det er en ung, relativt vel utseende kvinne som pryder coveret.
Men la den saken ligge. Det er musikken vi skal vurdere her. «Jump» er debutalbumet til tenorsaksofonisten og komponisten Julieta Eugenio, som begynte sin musikalske reise i Argentina før hun flyttet til New York City for nesten ti år siden. På høyden av pandemien begynte hun å samarbeide med bassisten Matt Dwonszyk og trommeslageren Jonathan Barber, og de møttes regelmessig for å spille musikken hennes. Trioen utviklet snart en kjemi rundt Eugenios tenorsaksofonspill og komposisjoner, og etter en tid på øverommet, gikk trioen i studio og spilte inn åtte av Eugenios komposisjoner, fra den introspektive «Tres» til den litt mer funky «Raccoon Tune». I tillegg gjør de standardene, «Flamingo» og «Crazy He Calls Me», som er med på å fullende et helt ok album.
Det starter med «Efes», som viser et godt komp med en tenorsaksofonist i front, som ikke akkurat slår denne lytteren i bakken, men som kan sitt instrument og som spiller med en viss overbevisning. Den går over i tittelsporet «Jump», en låt som godt kunne vært gjort av en eldre tenorsaksofonist som for eksempel Stan Getz eller en annen fra slutten av 50-tallet. Når jeg tenker en jazzlåt med tittelen «Jump» tenker jeg egentlig på noe helt annet enn denne midtempo låten, som fremføres på en tilbakelent og fin måte av den relativt unge saksofonisten, og hvor kjemien mellom henne og kompet fungerer fint.
«La Jungla» befinner seg i noe av det samme landskapet, selv om låten er litt hurtigere, men hvor spillet til Eugenio er helt i Stan Getz-ånden.
Og slik fortsetter det med den fine balladen «For You», den litt raskere, men allikevel tilbakelente «Racoon Tone», Stan Getz-komposisjonen «Flamingo», som er akkurat slik vi gjerne likte å høre Getz, eller Earl Bostic når de befant seg i latin-avdelingen og den litt mer anonyme «Another Bliss», før vi får «Crazy He Call’s Me» skrevet av Carl Sigman og med tekst av Bob Russell, som blant andre Billie Holiday spilte. Men låten er også gjort av Dianne Washington, Natalie Cole, Anita O’Day og Claire Martin, men også av Linda Ronstadt, Dakota Staton, Sam Cooke og Rod Stewart. Her får vi en avslappet og fin versjon hvor Dwonskys bass-spill fungerer strålende sammen med Eugenios litt slepne tenorsaksofon og den raskere «Snowbirds», før de avrunder med Eugenios «Tres», som igjen legger seg i det varme og fine Stan Getz-landskapet.
Det er ingen tvil om at Julieta Eugenio og hennes medmusikanter har brukt øverommet flittig, og at resultatet de kommer med på denne debutplaten overgår mye av det man ellers får høre på mange andre jazzmusikeres første plateinnspillinger. Det er noe «voksent» over måten hun spiller tenorsaksofon på, som garantert vil bli omfavnet av en rekke anmeldere rundt om i verden. Og du skal ikke se bort fra at den unge argentineren kommer til å dukke opp på en rekke jazzfestivaler rundt om i Europa og verden til sommeren, hvis verden igjen åpner opp for besøk fra USA. For den som elsket måten Stan Getz og en del andre trakterte tenorsaksofonen på på 60-tallet, vil garantert elske denne musikken.
Jan Granlie
Julieta Eugenio (ts), Matt Dwonsky (b), Johnathan Barber (dr)
