Sammensmeltingen av klassisk musikk og jazz er ikke noe nytt. Det er blitt gjort i flere generasjoner. Men å få sammensmeltingen av jazz og klassisk, uten at det er «eldre», klassiske komposisjoner som omgjøres/nærmer seg jazzen, fremført av en klarinettist og en pianist, er ikke dagligdags.

På denne innspillingen får vi komposisjoner klarinettisten Jürgen Kupke har gjort i samarbeid med ppianisten Hannes Zerbe, eller komposisjoner gjort av Zerbe. Her er det mye mer uttrykket som kobler det klassiske med jazzen, i stedet for at man «jazzifiserer» de gamle klassiske perlene.

Duke Ellington gjorde blant annet Edvard Griegs «Peer Gynt» på jazzvis. Det samme gjorde Art Ensemble of Chicago et forsøk på under en konsert ved Moldejazz, men mest kjent for å lage en slags jazzsymfoni var vel egentlig George Gerswin og hans «Rhapsody in Blue», som ble skrevet så tidlig som i 1924.

Men de 10 «sekvensene» vi får på denne platen er tilegnet maleriet «Mona Lisa» av Leonardo da Vinci, og som henger relativt trygt i Louvre i Paris. Og når man hører gjennom platen, er det egentlig lite som minner om det verdenskjente maleriet, selv om Zerbe har skrevet en komposisjon som heter «Monalisa» som kommer som femte spor på denne samlingen.

Kombinasjonen av en relativt klassisk innrettet pianist og en mer frittgående klarnettist, låter innimellom spennende. Men det er i første rekke på de komposisjonene begge er kreditert for. Da synes jeg de fungerer svært godt sammen, og begge kan opptre kreativt. I komposisjonene gjort av Zerbe blir det som om det er han som styrer spillet, og Kupke gjør hva han kan for å gjøre komposisjonene mer interessante og spennende.

Dette er blitt en behagelig og fin plate, men jeg synes mye av musikken blir for lite utfordrende for mine kanskje feil kalibrerte ører til at jeg faller helt for duospillet. Fine komposisjoner, stort sett, men litt for ensformig og litt for lite variasjon til at jeg helt faller for det som spilles.

Jan Granlie

Jürgen Kupke (cl), Hannes Zerbe (p)