Det er ikke ofte vi hører avantgarde-jazz spilt på fagott, men amerikanske Karen Borca er en av de som har gjort fagotten til sin profesjon innenfor den frie jazzen og avantgarde-jazzen.
Hun er født den 5. september 1948 i Green Bay i Wisconsin, og er en avantgarde jazz- og frijazzfagottist. Hun studerte musikk ved University of Wisconsin med John Barrows og Arthur Weisberg, og ble uteksaminert i 1971. Mens hun studerte der, møtte hun Cecil Taylor, som underviste ved universitetet i studieåret 1970/1971. Hun studerte med Taylor, spilte i store band, ensembler og i Cecil Taylor Unit, og var hans assistent mens han jobbet i Black Music Program ved Antioch College i Yellow Springs, Ohio. Hun var også assistent for Taylors mangeårige samarbeidspartner, saksofonisten Jimmy Lyons, mens han var artist-in-residence ved Bennington College i Bennington, Vermont i 1974. Borca ble etter hvert gift med Lyons, og hun spilte i ensemblet hans til han døde i 1986.
I 1976 spilte hun i en produksjon av Adrienne Kennedys A Rat’s Mass regissert av Cecil Taylor på La MaMa Experimental Theatre Club i East Village på Manhattan. Her medvirket også musikerne Rashid Bakr, Andy Bey, David S. Ware, Raphe Malik og Lyons. Taylors produksjon kombinerte det originale manuset med et kor av orkestrerte stemmer brukt som instrumenter.
Borca har opptrådt med sine egne ensembler på Newport Jazz Festival New York City Salute to Women in Jazz i 1978 og 1979, Soundscape, Vision Festival og Jazz Fest Berlin, pluss en rekke andre festivaler og konserter. Hun har spilt både i USA og internasjonalt, med musikere som William Parker, Bill Dixon, Butch Morris, Marco Eneidi, Joel Futterman, Sonny Simmons, Alan Silva og Jackson Krall.
På denne utgivelsen møter vi henne med altsaksofonisten Rob Brown, bassistene William Parker, Reggie Workman og Todd Nicholson og trommeslagerne Paul Murphy, Susie Ibarra og Newman Taylor-Baker i fire komposisjoner av Borka, hvor de tre første er innspilt på den tredje Vision-festivalen i New York den 25. mai 1998, mens sistesporet er gjort på Vision-festivalen den 19. juni 2005.
Man skulle tro at det ville ta litt tid å venne seg til å høre frijazz fremført på fagott. Men allerede fra første tone i tittelsporet føles dette helt rett. Her høres Borca sammen med Parker og Murphy, og det er, naturlig nok, fagotten som er i sentrum. Spillet hennes kunne (nesten) like gjerne vært gjort av en saksofonist eller bassklarinettist. Hun spiller pågående over Parkers bass og Murphys trommer som medvirker til at dette blir en spennende og original låt, slik vi aldri før har hørt en fagott. Og hun er en drivende god fagottist. Spillet er kreativt, pågående og tøft, og vi får også en fin bass-solo fra Parker, selv om vi må konsentrere oss ekstra, for både han og trommeslageren blir liggende litt langt bak i lydbildet. Men ikke mer enn at jeg gleder meg til fortsettelsen.
Så følger «Something» hvor hun samarbeider med Parker, Brown og Ibarra, Her føler jeg de beveger seg tett på Albert Aylers musikalske uttrykk fra tiden før han skulle tjene masse penger. Brwn og Borca kommuniserer fint sammen, og både Parker og, særlig Ibarra kommer bedre fram i lydbildet. Og Ibarras trommespill er fremragende og ytterst pågående og tøft.
Tredjelåta, «Cambiar» er også med Parker og Ibarra, og legger seg i et slags moderne Thelonious Monk-landskap kombinert med for eksempel Art Ensemble of Chicago. En drivende og flott komposisjon, hvor Borca tar ut «alt» i fagotten, og kompet er akkurat så pågående og tøft som det må være i en slik låt.
Så avslutter de med «45 Hours / New Piece» hvor vi møter den spennende fagottisten sammen med bassistene Workman og Nicholson, Rob Brown og trommeslager Taylor-Baker. Opptaket er fra samme lokalet som de foregående, men det virker nesten som de spiller i et adskillig større rom, for romklangen er mer utpreget. Det er gått noen år siden de gjorde de første opptakene, men spillet til Borca er like tøft som tidligere. Brown ligger ikke like langt framme i lydbildet, men vi hører at han er der med all sin kreative kraft, og kompet nærmest raser av gårde på høyoktan. Dette er det lengste «strekket» på platen, og de gir seg ikke før etter 24:30. Det fører til at de får god tid til å ta «ut» det de ønsker å ta «ut», og vi får en deilig og fri improvisasjon som virkelig setter spor etter seg.
Mens jeg hører på denne musikken tenker jeg, at det er litt merkelig at nesten ingen av de store festivalene her hjemme tar sjansen på å presentere slik musikk lenger. Jeg tror vil ikke musikerne vi hører her, er særlig mye dyrere å ta til Skandinavia enn de såkalt «store» navnene som topper festivalprogrammene her hjemme. Er man redd for å skremme vekk publikum? Må publikum få noe de vet hva er? (Da er det ikke mange som kan plasseres på en festivalscene i Skandinavia). Jeg vil festivalledelsene rundt om i Skandinavia til å sjekke ut noen av navnene på denne (og mange andre plater som selges i noen hundre eksemplarer, som man ikke finner på strømmetjenestene), og bidra til at de beste frijazzmusikerne kan få en ny vår. For det er mange å velge i der ute. Og dette er en samling musikere som jeg vil tro gjorde stor suksess på Vision-festivalen i 1998 og 2005.
Jan Granlie
Karen Borca (basoon), Rob Brown (alto saxophone), William Parker (bass), Reggie Workman (bass), Todd Nicholson (bass), Paul Murphy (drums), Sussie Ibarra (drums), Newman Taylor-Baker (drums)
