Den canadiske vokalisten Kari van de Kloot, er med «The Architects» ute med sin andre plate i eget navn. Her samarbeider hun med musikere som har base i New York, og vi møter den canadiske fiolinisten Lisanne Tremblay, den canadiske pianisten Jamie Reynolds, bassisten Gary Wang og trommeslageren Nathan Ellman-Bell. Hun har selv også base i New York, hvor hun har spilt på en rekke klubber de senere årene, og hennes debut i eget navn kom i 2016, og fikk tittelen «Seeding».
Opp gjennom de senere årene har hun gjort mange konserter som vokalist og pianist i en lang rekke bandprosjekter i Canada, USA og Sør-Korea (!). Hun har spilt på populære klubber som Cornelia Street Cafe, Rockwood og Williamsburg Music Center i New York. I Sør-Korea spilte hun ofte i Baekam Concert Hall, Palm og Chicago i Seoul, og fikk mye positiv omtale etter konserter på Gangjin International Festival. I tillegg har hun spilt på Banff Rocky Mountain Festival og på Rex Jazz og Blues Bar i Toronto. Hun har delt scene med musikere som Seamus Blake, Kenji Omae, Michael Attias, Lauren Falls, Jamie Reynolds, Melissa Stylianou, May Cheung, Ernesto Cervini, Ted Quinlan, Mike Downes, Lisanne Tremblay og mange flere. Hun ble uteksaminert med en master i jazzvokal fra Queens College i New York City, samt bachelor i jazzvokal fra University of Toronto. Hun har studert med Grammy-nominerte Kate McGarry, Roseanna Vitro og Mike Mossman, samt JD Walter, Charenee Wade og Heather Bambrick. Før hun flyttet til New York, var hun professor i vokaljazz ved PaekChe Institute of the Arts i Seoul, Sør-Korea.
På sin andre soloplate får vi 10 komposisjoner, som alle er laget av Kloot, og jeg føler at det er her noe svikter. For Kloot skriver ikke gode nok sanger og låter, til at det holder helt inn på en hel «langspiller». Stemmen hennes er lys, innimellom litt plagsomt lys. Ikke slik at det hele veien er et problem, men innimellom, når hun virkelig skal et godt stykke opp i registeret, så skjærer det litt i ørene.
Musikerne hun har med seg på platen leverer akkurat det de skal for å fremheve Kloot som den ledende artisten, og siden arrangementene, som også er gjort av Kloot, ikke er spesielt originale, er det veldig enkelt å begynne å tenke på andre ting mens man lytter.
Musikken ligger i et enkelt og greit pop/jazz-landskap, hvor veldig mange andre vokalister fra Sambandsstatene befinner seg om dagen, og komposisjonene er ikke originale nok til å skillke seg fra de mange andre. Man får noen hint av folkemusikk innimellom, spesielt fra fiolinen, noe som er med på å gjøre platen litt original, og kombinasjonen mellom Kloots vokal og Tremslays fiolin er smakfull, men det blir egentlig altfor lite av det til at det skiller seg ut.
I Canada finnes det mange kvinnelige vokalister som kombinerer det «folkelige» eller folkemusikkaktige med litt jazztilnærming, og da tenker jeg for eksempel på en artist som Loreena McKennit, som har det litt irsk/keltiske i stemmen samtidig som hun er en utmerket harpist, pianist og accordeonist, og som har utgitt noen strålende album, som for eksempel «The Book of Secrets» (1997), og ikke minst perlen «The Visit» fra 1991. Og det var i dette landskapet jeg hadde håpet å finne Kari van der Kloot. Men hun beveger seg mye nærmere den litt lette jazzen på denne platen, noe jeg synes er litt synd. En annen canadisk musiker som hun også kunne ha «stjålet» litt fra, uten å gjøre hennes låter, er Joni Mitchell, som er selveste sjefen blant de canadiske vokalistene.
Kanskje kan vi håpe på at hun på neste albumproduksjon ikke absolutt skal skrive og arrangere alt stoffet selv, men overlate noe av jobben til dyktige fagfolk som det finnes mange av i Canada.
For Kari van de Kloot har en stemme som det kan gjøres mye spennende ut av, men det er komposisjonene og arrangementene som ikke blir gode nok på denne platen, dessverre.
Jan Granlie
Kari van der Kloot (v), Lisanne Tremblay (vio, v), Jamie Reynolds (p, synth, v), Gary Wang (b), Nathan Ellman-Bell (dr)
