Den norske jazzdronninga Karin Krog fylte 85 år i går, den 15. mai, og er «still going strong» i det norske og internasjonale jazzmiljøet. I forbindelse med feiringen har Norsk jazzforums plateselskap ODIN Records utgitt en bok hvor musikkjornalisten Terje Mosnes samtaler med Krog om hennes liv. I tillegg får vi bidrag fra den svenske impressarioen, konsertarrangøren og forfatteren Göran Wallén, den japanske platesamleren og jazzanmelderen Kaizo Takada, den amerikanske plateprodusenten med mer, Pat Thomas og, ikke minst, saksofonisten, klarinettisten og Karins samboer gjennom de senere årene, John Surman, som alle snakker om sitt forhold til Krog. I tillegg får vi betraktninger om hva Krog har betydd for de norske jazzvokalistene Silje Nergaard, Hilde Louise Asbjørnsen, Ellen Andrea Wang, Hanna Paulsberg og Sidsel Endresen, gjort av journalisten Maren Ørstavik, pluss diskografi over Krogs rikholdige plateutgivelser, både egne produksjoner, LPer, CDer og singler og samarbeid i andres prosjekter, samt samleutgivelser.
Og det starter med Mosnes sin lange samtale, som han har lagt ned mye arbeid i, og som er en fin samtale med Krog om alt fra barndommen i Baldersgate på Frogner i Oslo, hennes vei inn i jazzen, livet med «jazz-altmulig-mannen» Johs. Bergh og historien om reiser rundt om i verden og Norge, fram til pandemien ramlet over oss for noen år siden. Men selv da var Krog aktiv på konsertfronten, blant annet var hun «Artist in Residence» med fire konserter under Moldejazz i 2020.
Dette er den mest omfattende delen av boken. Her forteller Krog åpenhjertig om sin karriere med en rekke prosjekter både nasjonalt og, ikke minst, internasjonalt gjennom et helt liv i jazzens tjeneste. Vi får oppturer og nedturer, tvil om det eentlig var jazzvokalist hun ville være, møter med internasjonale størrelser fra USA, Europa, India og Japan, pluss samarbeid med et hotellband i Hong Kong. Og for andre, vordende vokalister (og jazzmusikere) kan det være mange gode ideer og råd å ta med seg fra disse samtalene.
For Karin Krog har levd et usedvanlig spennende liv i jazzen. Hun har vært Norges ledende jazzvokalist gjennom tidene, man kan bare gå gjennom diskografien og finne spennende samarbeid med musikere som Don Ellis, Dexter Gordon, Archie Shepp, Egil Kapstad, Jan Garbarek, Arild Andersen, Jon Christensen, Public Enemies, Palle Mikkelborg, Niels-Henning Ørsted Pedersen, Kenny Drew, Alex Riel, Steve Kuhn, Steve Swallow, Red Mitchell, Warne Marsh, Bengt Hallberg, Nils Lindberg, Bergen Big Band og prosjektet «Seagull», fra 2005, samarbeidet med gitaristen Jacob Young og duoplaten «Where Flamingos Fly» fra 2002, samarbeidet med den unge trompeteren Tore Johansen på platene «Man, Woman And Child» fra 2000, og «Like That» fra 2005, hennes arbeid med folkemusikk og barnesanger, og en rekke andre samarbeidsprosjekter, som fremdeles er å finne både på LP og CD.
Hun forteller om hvorfor hun i stedet for å la plateselskapene eie plateinnspillingene, heller lisensierte musikken ut, slik at hun senere kunne kjøpe rettighetene tilbake, da hun ville starte sitt eget plateselskap, Meantime Records, for selv å gjenutgi mange av utgivelsene.
Bidragene i de utenlandske hyllestene, er ikke det mest interessante i boka, bortsett fra John Surmans lange betraktninger om det å samarbeide med Krog, som både er morsom, innsiktsfull og spennende å lese. Men jeg forstår ikke hvorfor Surmans og Thomas sine bidrag er på engelsk, siden de andre, utenlandske bidragene, er oversatt til norsk. Er det på grunn av tidspress at man ikke har tatt seg tid til å oversette disse bidragene, eller mener ODIN Records at det norske folk forstår engelsk såpass godt at oversettelse er unødvendig?
Det jeg savner mest i boken er en inngående analyse av utviklingen av Karin Krogs musikk fra starten og fram til i dag. Fra debutplaten «By Myself» fra 1964, den fantastiske «Joy» fra 1968, via samarbeidene med Dexter Gordon på «Some Other Spring – Blues and Ballads» i 1970, Archie Shepp og platen «Hi-Fly» fra 1976, hennes Gerswin-hyllest på «George Gershwin with Karin Krog» fra 1974, den superbe «You Must Believe in Spring» som var en hyllest til Michel Legrand med danske musikere og Philip Catherine, med Palle Mikkelborg som leder, ragtime-samarbeidet med Morten Gunnar Larsen på «In a Rag Bag» fra 2012, til de mange utmerkede samarbeidene med John Surman og, ikke minst, hennes bidrag på «Popofoni»-innspillingen fra 1973. I tillegg skulle jeg ønsket en analyse om utviklingen av hennes egen vokal på soloplatene fra 1964 og fram til i dag. Hvordan har hun utviklet seg opp gjennom årene, både ved å synge ragtime, ballade, elektronisk musikk, be-bop og storbandjazz får vi godt dokumentert på flere av platene hennes, og kanskje særlig på noen av samleplatene som har kommet de senere årene. Selv er jeg en av de som mener hun bare er blitt bedre og bedre med årene, og den tynghe, myndighet og styrke som er i hennes stemme i dag, er formidabel!
Krog forklarer selv om de mange, mer eller mindre, tilfeldighetene, som gjorde utviklingen såpass spennende. Men jeg mener bestemt at en skikkelig analyse av utviklingen burde vært med i boka, gjort av en fagperson på området.
I tillegg forstår jeg ikke hvorfor man har valgt å skrive Jazz med stor J i tittelen. Når resten av tittelen er på norsk, heter det «Det måtte bli jazz!». Og et siste hjertesukk: Slike bøker blir av mange brukt som oppslagsverk etter at man først har lest gjennom den. Man vil gjerne gå tilbake å finne ut detaljer om når og hvor ting foregikk og lignende. Derfor er det ytterst viktig med et oppslagsregister i slike bøker. Og det har man utelatt i denne boka.
Boken er lettlest, og som en bok hvor livet til Krog blir fortalt av henne selv, fungerer den godt. Men å presentere en slik bok, som er en uforbeholden hyllest til den norske jazzmusikeren, som gjennom et helt liv har vært en av de mest kjente norske musikerne, uansett sjanger, ute i verden, med en såpass konservativ, kjedelig og, til dels, håpløs omslagsdesign, er en skam. Og at boken kun er å få i paperback, er heller ikke noe jeg synes hyller denne usedvanlig dyktige kunstneren. Karin Krog hadde fortjent mye mer enn dette!
Men som lesestoff får man et godt innblikk i Karin Krogs liv – et liv som ikke hele veien har vært en dans på roser, men et liv om en artist som har kjempet for sin rett til å være musiker – og ikke kun en «syngedame». Og hvordan samtalene er gjort godt og lett leselige, skal Terje Mosnes ha stor takk for, for han har fått Krog til å åpne opp om sitt liv på en fin måte. I tillegg er John Surmans bidrag et utmerket supplement til Mosnes sin tekst, og er med på å gjøre boken til en fornøyelse å lese.
Gratulerer med dagen, kjære Karin! Vi håper å få høre deg og din strålende kunst i mange, mange år framover!
Jan Granlie
