I 2010 valgte Vossa Jazz å gi bestillingsverket til Karin Krog og John Surman – et strålende valg! Konserten i Vossasalen var en himmelsk forestilling, og nå kommer verket, i bearbeidet utgave, endelig ut på plate.
Grunnstammen i prosjektet er Karin Krog og John Surman. Det er de som har skrevet alle komposisjonene, mens resten av bandet ble leid inn for konserten og plateinnspillingen. Men vi får håpe at det ikke bare blir med dette, for dette er en av de beste konstellasjonene jeg har hørt denne gjengen i på svært lenge.
Det starter med «Mirror Song», en kort intro med Krogs vokal som låter mer ungdommelig og frisk enn på svært lenge, før «Cherry Three Song» overtar med noe jeg tror er Klakeggs elektronikk, eller muligens Surmans bearbeidede saksofon, før Ivar Kolve legger noen nydelige akkorder på vibrafonen under Krogs vokal. Dette er en komposisjon som kryper inn på deg med en nesten popaktig melodilinje som bare er så vakker.
Og slik fortsetter det gjennom hele plata. Den ene lekkerbiskenen etter den andre kommer ut av høytalerne. Mye av musikken er mer eksperimentell enn vi har hørt fra Krog på noen år, og det er deilig å høre henne mens hun «snakker» med seg selv på «Question Song», før resten av bandet kommer inn, og vi er på det «typiske» Karin Krog-sporet, hvor hun solid setter skapet på plass om hvordan vokaljazz skal fremføres. Her har mange unge vokalister mye å lære!
Surman virker som «kapellmesteren» i prosjektet. Men stoisk ro og fullstendig oversikt over hva som skal skje, briljerer han bare tidvis, men da briljerer han også ganske kraftig. Han slipper heller de andre musikerne til, og ligger ofte bak med en av saksofonene eller bassklarinetten.
Klakegg, Gewelt og Olstad er de som kommer minst fram i lydbildet. De er mer med for å fargelegge og legge «bunnlinja» i musikken, mens Kolve er den av de «unge» som får utfolde seg mest, noe han gjør på en nydelig måte. På «Happy Song» utmerker Klakegg seg, spesielt i et par duoløp, først med Surman og deretter som underlag for en flott solo fra Kolve, i nok en «typisk» Krog-fremføring. Surmans solo her er verdt nesten hele CD-prisen alene. Hans spill virker så enkelt og naturlig, og når han slipper seg løs, så kan jeg ikke tenke meg noen bassklarinettister som låter bedre.
På «Moonlioght Song» lar de Kolve starte, før Krog legger på en nydelig tekst i en fantastisk vakker ballade. Dette fortsetter på «Rain Song» hvor Krog og Surman kommuniserer nesten på et høyere nivå, så vakkert, så vakkert, før man starter avrundingen med «Pebble Song» og «Monk Song».
«Pebble Song» virker som en fortsettelse av åpningslåta «Mirror Song», og er helt nedpå, med vibrafon, bassklarinett og Krogs vakre vokal i fokus, mens «Monk Song» er en typisk Thelonious Monk-sak, som starter med Kolves vibrafon. Noen vil kanskje hevde at dette er en Monk-låt, men det spiller ingen rolle. Krog synger en fin hyllest til den salige pianisten, og resten av bandet legger fine Monk-fraser i bakgrunnen. Her får vi også et fint basskor fra Gewelt.
Dette må være den perfekte gaven til alle som liker Karin Krog og John Surman i et ytterst behagelig og avslappet selskap. En av fjorårets absolutte musikalske høydepunkter rakk oss heldigvis før det nye året satte seg.
Jan Granlie
Karin Krog (v), John Surman (s), Ivar Kolve (vib), Bjørn Klakegg (g), Terje Gewelt (b), Tom Olstad (dr)
