Pianisten Kirke Karja hørte jeg første gang på Jazzkaar-festivalen i Tallinn for en del år siden. Da var hun en ung og fremadstormende utøver, som blir lagt merke til. Men hun har hatt en lang veg å gå, innen hun nå er et navn en rekke klubber og festivaler gjerne vil ha på programmet.
For to år siden spilte denne trioen, med Karja på piano, den franske bassisten Étienne Renard og den tyske trommeslageren Ludwig Wandinger på trommer, på Punkt-festivalen i Kristiansand, og for kort tid siden spilte trioen i Osasalen under årets Vossa Jazz.
Kirke Karja, som åpenbart er lederen i trioen, er født i 1989. Hun ønsket først å bli dirigent, deretter konsertpianist, men bestemte seg så for en karriere som jazzmusiker. I Tallinn studerte hun klassisk piano og jazzpiano, og i 2021 fullførte hun sin doktorgrad i jazzkomposisjon ved Estonian Academy of Music and Theatre.
Hun drev opprinnelig en kvartett som ga ut debutalbumet Turbulence med i 2017 og Wrong Kind of Paradise i 2019. Siden 2021 har Karja jobbet med trioen vi møter på denne innspillingen. Deres første album, The Wrong Needle ble gitt ut i 2022.Trioen dannet også kjernen for en kvartett med den koreanske trommeslageren Sun-Mi Hong og en septett med Hong, Verneri Pohjola (trompet), Elias Stemeseder (piano) og Felix Henkelhausen (bass).
De fleste komposisjonene er gjort av Karja, mens fem av de 12 låtene er laget av trioen i fellesskap, og fra de starter med den kollektive «Take My Tender Heart», er dette en reise i vakker, spennende, kreativ og nydelig triomusisering, som strekker seg både nordover til det deler av det «norske» uttrykket og sør-vestover til Europa. Jeg føler ikke de tre musikerne er like opptatt av det amerikanske som litt for mange andre, europeiske pianotrioer, med Bill Evans og Keith Jarrett som ledestjerner. I tillegg ser de tre også på den baltiske tradisjonen. Derfor er dette blitt en trioplate som utfordrer oss, og som gir oss noe helt eget. Hør bare på tordenværet som ligger over andresporet «Sweat», som kanskje er så langt det er mulig å komme fra det søte. Og tredjesporet «Seiklus», hvor Karjas tunge, men samtidig lette, pianospill tar oss med på en reise inn i den moderne pianojazzens «undergrunn». Mektig!
Musikken er ofte relativt fri i formen, noe særlig Renard og Wandinger bidrar til. Men det er Karjas utmerkede pianospill som legges mest merke til. Men det er trioens kollektiv som gjør dette til en utmerket plate. Og hvis man tenker på at Karja har sin bakgrunn fra den estiske jazzen, med Jazzkaar som et slags episenter, overrasker det at musikken er såpass energisk og frittgående. For Jazzkaar er ikke den festivalen som står i spissen for den fritt improviserte musikken i Europa.
Denne anmeldelsen er skrevet før trioen var å høre på Vossa Jazz, men ut fra det de fremfører her, er det ingen tvil om at jeg vil være på plass i Osasalen på Voss søndag 24. mars klokken 11:30. For det som fremføres på denne platen er strålende fra start til mål. Her fortelles det dystre historier, som, nesten alle, har et lys i enden av tunellen, som det er verdt å merke seg. Jeg gleder meg til å høre de igjen på konsert, for siden sist gang jeg hørte trioen, har de utviklet seg til et sammensveiset kollektiv som serverer utsøkt improvisasjonsmusikk. Og lyden, skapt av Slim Hiob i BMC Studio i Budapest den 19. og 20. mars 2023, er fremragende.
Om trioen føler at de er fanget i sin egen felle med denne musikken, så har jeg en mistanke om at mange jazzvenner kommer til å gå i samme fella etter hvert. For dette er musikk som bør «fange» mange.
Jan Granlie
Kirke Karja (piano), Étienne Renard (bass), Ludwig Wandinger (drums)
