Trommeslageren Karl-Henrik Ousbäck er, i alle fall for oss utenfor Sverige, et relativt ubeskrevet blad. Men han har flere prosjekter gående ved siden av «Somewhere And Somewhen», blant annet sammen med den norske saksofonisten Petter Wettre, altsaksofonisten Håkan Boström (som også medvirker på denne platen) og bandet Kasper Agnas Circus.
På «Somewhere And Somewhen» har han, ved siden av Boström, alliert seg med tenorsaksofonisten Jonas Kullhammar, og da vet vi at det ikke blir noe tull og fjas, pianisten Ludvig Berghe og bassisten Niklas Fernqvist. Alle de sju komposisjonene er gjort av Ousbäck, og befinner seg i bop- eller hardbop-landskapet, og det starter temmelig friskt med «Restaurant Wollmar», hvor særlig de to blåserne får kjørt seg. Deretter beveger man seg over i balladen «Chaconne», som er en låt hvor Berghe viser fremragende spill over Ousbäcks trommer.
Og slik fortsetter det. Med «Blues for Ludi», hvor Kullhammars tenorsaksofon får litt dårlig behandling på grunn av en litt merkelig lydmiks i saksofonen, noe som ikke kan skyldes den ellers så gode Kullhammar, men heller innspillingen. Innspillingen av saksofonen høres nesten ut som et piratopptak fra tidlig 60-tall, før Kullhammar i det hele tatt var påtenkt. Men hans spill er kreativt og fint, før Fernqvist kommer inn med en fin solo. Ei skikkelig blueslåt i litt hurtig tempo som passer dette laget perfekt.
I «Bem-Te-Vi» er det Broström og Berghe som styrer skuta, med fint bass- og trommekomp. Dette er en medium tempo-låt som viser Berghe fra en god side, før de går over i «Barnkalas», hvor Kullhammar er tilbake. Fremdeles synes jeg lyden av tenorsaksofonen er i overkant skarp, men det er kanskje slik de har villet ha det, i et litt amatørmessig 60-talls opptak. Men det er en fin ballade, som, hvis vi ser bort fra innvendingene med lyden, fungerer fint.
«Inclinations» er det igjen Broströms altsaksofon som er førende. En slags hardbop-låt, som gjerne kunne vært unnfanget i et Blue Note-studio i 1959, med fint spill fra alle involverte.
Så avslutter de med «Caligo», den eneste låta uten blåserne involvert, som er en helt godkjent avslutning på ei god plate, men hvor man kunne ha jobbet mer med lyden på de to blåserne.
Jan Granlie
Jonas Kullhammar (ts), Håkan Broström (as), Ludvig Berghe (p), Niklas Fernqvist (b), Karl-Henrik Ousbäck (dr)
