Med Unwritten har Kaze, kvartetten med den ytterst aktive japanske komponisten og pianisten Satoko Fujii, landmannen og trompetisten Natsuki Tamura, den franske trompeteren og flygelhornisten Christian Pruvost og trommeslageren Peter Orins, nå gitt ut sin første fritt improviserte album i deres 13. årige historie. For de fire musikerne var det ikke så stor forandring. «Faktisk har komposisjonene våre for Kaze alltid vært diverse påskudd for improvisasjon», sier Orins. «Å ha spilt en blanding av skrevet musikk og fri improvisasjon i så mange år gir oss en sterk bevissthet om struktur, og til syvende og sist tror jeg det er vanskelig å si at det vi spiller på Unwritten kun er improvisert», Orins påpeker at albumet June med Trouble Kaze (2017), kvartetten utvidet til sekstett, med gjestene Sophie Agnel på piano og trommeslageren Didier Lasserre – også ble improvisert, men dette er første gang kun kvartetten spiller inn på denne måten. Han og Pruvost hadde oppmuntret Fujii og Tamura til kun å improvisere på konsert, men de virket motvillige. Så på en europeisk turné i 2022 med Ikue Mori på laptop, klarte ikke Mori å gjøre den siste konserten. De andre ønsket ikke å spille de samme låtene de hadde gjort med Mori tidligere på turneen, så de improviserte. «Det var flott», sa Tamura, «så vi bestemte oss for å bare improvisere på denne plata». Muligheten kom på en Europaturné i mai 2023, under en konsert på la malterje i Lille i Frankrike, hjembyen Pruvost og Orins. Metoden deres var enkel. «Vi bare spilte uten noen diskusjon», sa Fujii i etterkant.
Det er 14. mai i la malterje i Lille. Kvartetten gir oss tre frittgående «strekk», som de har kalt «Thirteen Years», etter hvor lenge de har holdt på med musikk sammen, «We Waited» og «Evolving», og de tre «strekkene» kunne like h vært satt sammen som en suite med tittelen «Thirteen Years» Part I,II og III. For siden dette er fritt improvisert fra start til mål, henger også mesteparten avv musikken sammen på en naturlig måte.
Og det starter med stillespillende trommer før Fujii kommer inn med noen harde toner på pianoet. Etter hvert kommer også de to trompetene inn, og på beste måte improviserer de seg fram til et resultat som er fritt, men langt fra meningsløst eller som høres tilfeldig ut. De tre låtene starter i det rolige, men bygger seg fint opp før de roer ned og stiger igjen, omtrent som det kjente, japanske bildet High Waves av Yayoi Kusama.
Det er ofte Fujii som legger føringene i det frittgående landskapet, og i andresporet får vi «gryntende» bidrag fra Tamura, som på mange måter er helt naturlige i den japanske musikken og kunsten. Andrelåten er en fin og neddempet ballade hvor Fujii kombinerer det japanske med det vesterlige på en spennende og vakker måte, mens de andre «ligger lavt» i mesteparten av låta. Av og til blir det helt stille, men så kommer Tamuras vokal eller en av trompeterne inn bare så vidt vi hører dem, Men etter en stund synes trommeslager Orins at noe må skje og kaster seg relativt kontant over trommene for å få fart i de trer andre. Men det lykkes bare delvis, for etter kort tid havner de i de stillegående igjen. Trommene slår jevne slag som om han melder om dommedag, og han forsøker nok en gang å dra de andre med seg i heftigere fri improvisasjon. Og denne gangen lykkes han med å få med de to trompeterne, og vi får en herlig trompetduell over trommene, før de mot slutten igjen slipper til Fujii og det lyriske, og nesten nordiske pianospillet.
Den tredje delen, «Evolving», starter litt som åpningen, med litt «pusling» i trommene som sammen med den ene av trompeterne skaper en stemning av mystikk langt der bak. Orins bruker flere elementer av perkusjon på trommeskinnene som skaper en spenning, mens han innimellom kommer med distinkte slag på tam-tamen før han legger i vei med en slags trommesolo som bør få de andre på føttene. Og etter en stund kommer Fujii i langt der bak og en av trompeterne (jeg tør ikke å tippe hvem av dem) inn og avleverer en råtøff solo, eller et slags tema, eller et slags riff som han utvider og «leker» seg med inntil det hele er slutt.
Nå har jeg hørt Satoko Fujii i en rekke forskjellige konstellasjoner, også med Kaze, tidligere. Dette er utvilsomt det frieste prosjektet jeg har hørt henne i, og særlig i den andre delen «We Waites» synes jeg hun spiller finere enn noen gang. Og «gemalen» Natsuki Tamara og Peuvost skaper et fint trompetlandskap som ofte blir en slags kontrast til Fujii, mens Orins er den som er den som gjerne vil skape dynamikk og energi i kvartetten, noe som gjør det hele til en ytterst spennende seanse.
Selvsagt skulle man helst ha vært i Lille og hørt kvartetten live, for dette er musikk man bare skal høre på konsert. Det er da man får det beste utbytte av musikken både visuelt og lydmessig. Men for oss som ikke har vinnet 1,36 milliarder i Eurolotto, er nok en slik reisevirksomhet kun en drøm som aldri vil gå i oppfyllelse. Men å høre kvartetten på plate, med god lyd, er et svært godt alternativ.
Jan Granlie
Satoko Fujii (piano), Christian Provust (trumpet, flugelhorn), Natsuki Tamura (trumpet, voice), Peter Orind (drums)
