Jeg har både piano og fløyte hjemme. Fløyta er det kona som spiller på, og pianoet får stort sett stå i fred, men jeg har aldri hørt maken til duo som Daelman og Troch.

De to varierer stort mellom å være veldig melodiske og stemningsfulle, nesten som filmmusikk, til nesten frijazzaktige partier. For sikkerhets skyld gjerne i en og samme låt. Det til tross for at de 18 låtene aldri vil bli beskyldt for å tvære ut temaene. Den lengste av dem er på tre minutter og 45 sekunder. Det er tre minutter og fire sekunder lenger enn den korteste. Totalt klokker plata inn på så vidt over 29 minutter, og det må jeg vel innrømme er såpass lite, at det nærmest vil være bondefangeri å ta betalt som for en full CD for plata.

Ikke for det. Musikalsk er det både sært og spennende med store innslag av noe som kan virke som atonal samtidsmusikk, mens de av oss som setter pris på audiofile utgivelser, vil bli veldig fornøyde. Både piano og fløyteopptaket holder referanseklasse. Særlig pianoet har voldsom dynamikk og gir en følelse av «virkeligheten» som man sjelden hører på plate. Det kan nok likevel tenkes at mange vil sette denne plata i kategorien jazz-plingplong eller hifi-plingplong, for det er neppe en plate man bør bruke for å lokke førstegangskjøperen av jazz med. Jeg har i hvert fall venner som ville påstått at det finnes profesjonell hjelp å få for dem som klarer å høre gjennom en slik plate fra begynnelse til slutt.

Men at en plate er krevende og utfordrer deg som lytter langt mer enn en halvtime med Radio Norge eller P4, trenger ikke å være negativt. Snarere tvert imot.

Roy Ervin Solstad

Jan Daelman (fl), Thijs Troch (p)