Som salt peanuts* lesere er vel kjent med, fylte Keith Jarrett 70 år 8 mai i år. I den forbindelse ga ECM ut to utgivelser med jubilanten. Den ene var en utgivelse med Samuel Barbers piano-konsert, opus 38 og Bela Bartoks tredje pianokonsert, ECM 2445. Denne har ikke salt peanuts* fått til anmeldelse. Så beklager!
Men i tillegg ga ECM ut ei plate med utdrag fra Jarretts soloimproviserte konserter i april-juli 2014. Utvalget er utgitt som «Creation», med ECM katalognummer 2450.
For det første: salt peanuts* gratulerer Keith Jarrett med 70-årsdagen. Han er en musiker vi har fulgt med spenning siden han første gangen var i Norge som del av Charles Lloyds fantastiske kvartett i 1966, da han spilte i historiske Club 7, den gangen klubben holdt til på Edderkoppen Teater midt i Oslo.
Historisk ble han for mange av oss da han sammen med Jan Erik Kongshaug skapte verket «Facing You» – utgitt som ECM 1017 – 10. november 1971 i Arne Bendiksen Studio, dagen etter at han spilte med Miles Davis i Chateau Neuf.
I motsetning til de seinere soloplatene med Jarrett – hvor konsertene gjerne fulgte mønsteret «Part 1» + «Part 2», hver med varighet opp mot en halv time, hver del med en mangefasettert musikalsk vandring i moderne musikkhistorie. Deretter fulgte så to-tre ekstranumre, gjerne bygget over en standardlåt.
«Facing You» besto derimot av åtte spor med kortere soloimprovisasjoner fordelt over to LP-sider på til sammen vel 47 minutter og hadde dermed en helt annen karakter enn de seinere solo-utgivelsene til Jarrett. «Creation» synes – med sine ni uavhengige spor – å være en retur til dette utgangspunktet, den gang i 1971.
Men «Facing You» hadde allikevel en enhet, muligens fordi albumet var generert på den samme dagen, i en «go». Eller kanskje var det bare i mitt hode. Her er mitt problem i møtet med denne nye plata. Vi får i alt ni spor trukket ut fra seks forskjellige konserter. Allerede da skrubber det for meg. Det gir meg en følelse av å være en «sampler», en slags «best of», uten klare tegn på at produksjonen utgjør en helhet.
Hver for seg er sporene en vidunderlig vandring i Jarretts musikalske verden. Lydgjengivelsen generert av Martin Pearson (Toronto, Roma og Paris) og Ryu Kawashima (Tokyo) er krystallklar, helt upåklagelig. Du kan følge med Jarretts anslag på Steinway-klaverene i nærmest klinisk detalj.
På mange steder hører du hans fascinasjon for impresjonismens utvikling av det som i jazz-språket ble «substitute chords». Hans gjennomføring er på mange måter svært europeisk. Samtidig faller han av og til for enkle og tradisjonelle grep, særlig i cadenzene. Lytt på hans avslutning av spor tre som et eksempel.
Enkelte av sporene er på den annen side en åpen studie i Jarretts improvisasjonsmetodikk. Ta spor fire som eksempel. Innledningen setter opp en åpenbar spansk karakter. Etter kort tid opplever du at du kan synge med. Du blir klar over at i bakhodet til Jarrett lever andre-satsen til Joaquin Rodriguez’ gitar-konsert «Concierto d’Aranjuez». Uten at det er til Jarretts forkleinelse. Tvert imot. Det han gjør over denne bakgrunnen er et genuint mesterstykke. Det er ingen gjengivelse, men en total nyskaping som til fulle fortjener betegnelsen instantan komponering.
Fortell meg deretter hvorvidt du kjenner igjen akkord- og tonegangene av det neste og femte sporet! Sier du at du ikke gjør det, svarer jeg: Sorry, men jeg tror deg ikke!
Hver for seg holder de ni sporene høy kvalitet, og er umiskjennelige Jarrettske. Men jeg savner en helhetlig ide som gjør dette til et album, og ikke en sampler. Som en indikasjon av at dette har vært en rush-produksjon forut for Jarretts 70-årsdag synes det å være at plata tydeligvis opprinnelig er gitt tittelen «Voices», mens denne tittelen på mitt eksemplar seinere er overklistret med tittelen «Creation».
Kanskje tittelen «Voices» – i betydningen Jarretts forskjellige stemmer – ville gitt mer fornuft som betegnelse på albumet for meg,
Men Jarrett gjør fortsatt stoffet til sitt helt eget. Uansett hva han har i hodet, uansett om han er en Kalle Klovn med mye rart i hodet, som det het på barne-TV for tjue år siden, gjenskaper han stoffet til noe som er hans og til noe som fanger og griper deg. Om ikke det er essensen av kunstmusikk, så må jeg bare slutte å skrive om det fantastiske mediet for kommunikasjon som musikk er.
Er du en komplett Jarrett-head har du allerede skaffet denne plata. Om du ikke er ihuga fan, vil jeg fortsatt si: Dette er en plate du absolutt bør skaffe deg.
Mens vi venter på de samlede opptakene fra disse seks konsertene.
Johan Hauknes
