Mens hele verden sitter klistret foran fjernsynet for å følge den amerikanske reality-serien man kaller presidentvalg, lar jeg analytikere, rikssynsere og andre, som mener de har kunnskap om USA, og som gjerne deler det med andre, seile sin egen sjø noen timer.
I stedet velger jeg å høre på noen nyinvesteringer innenfor CD-markedet. Og i kveld sto det mellom Keit Jarretts nye boks på fire CDer innspilt i Italia fra 23 – 30. oktober i 1996, eller Luther Thomas og hans Dizzazz-band og platen «Dizzazzdatonezz», innspilt i 2008 og 2009.
Denne kvelden vant Jarrett, og det er noe jeg i ettertid ikke angrer på.
Det starter med konserten i Modena den 23. oktober 1996. På scenen sitter Jarrett alene, med et ytterst velstemt flygel, og gir oss to drøyt halvtimes lange improvisasjoner («Part I» og «Part II»), før konserten, i alle fall den delen som har havnet på plate, avsluttes med «Danny Boy».
På disse tre låtene får vi egentlig hele Jarretts genialitet på en plate. Hans lyriske spill, temperament og teknikk. Og skal man absolutt sammenligne disse tre låtene med noe han har gjort før, så må det bli den fantastiske «Köln Concert» fra 1975. Og versjonen av «Danny Boy», samt noen lyriske partier i «Part I» er bare sååååå nydelige!
Så forflytter vi oss noen mil, og havner i Ferrara, og datoen er 25. oktober. Her får vi også låter han kaller «Part I» og «Part II», pluss «Encore», og improvisasjonene ligger et godt stykke unna de fra Modena. Lyden i flygelet er ikke like myk som på førsteplaten, men spillet til Jarrett er strålende hele veien. Og improvisasjonene er varierte og selv om temperaturen er mye den samme i de improvisasjonene med samme navn på Modena-platen, så er de helt forskjellige.
Og improvisasjonen «Encore» er noen av de vakreste tre minuttene og 26 sekundene jeg noen gang har hørt fra Jarrett.
Konserten i Torino den 28. oktober inneholder «Part I» og «Part II», som gjerne kunne ha fått helt andre titler, for, også her er de totalt forskjellige fra de andre. Bedre pianolyd, og himmelsk vakker musikk.
Så avsluttes det hele med nok en «Part I», og «Part II», før vi får «Encore». Denne gangen fra Genova den 30. oktober. Helt til slutt på denne konserten gjør han «Over The Rainbow» som ekstranummer. Her er er stemningen og temperaturen helt annerledes enn på de andre platene. Jeg føler som om Jarrett slipper seg mer løs, særlig i «Part I» er han mer aggressiv. Men for en musikk! For en begavelse! Og hvis du setter deg ned i godstolen, lukker øynene, og lar «Over The Rainbow» strømme på, så får du garantert en musikalsk opplevelse du aldri vil glemme!
Jarrett har tydeligvis hatt noen fine dager på turné, og selv om vi godt kan klare oss uten «gryntingen» som særlig gjør seg gjeldende i «Part I» fra konserten i Genova, så er dette omtrent så magisk som det er mulig å lage musikk. Og at alt blir gjort der og da, uten altfor mye forberedelser, er nesten umulig å fatte.
Jeg har lenge vært litt skeptisk til Jarretts musikk. Jeg synes det har gått litt for mye på rutinen de senere årene, men denne boksen med opptak fra Italia er helt i toppen når det gjelder plater fra den ytterst produktive amerikaneren.
Så får Clinton og Trump bare holde på. Jeg er skeptisk uansett hvem av dem som utpå morgenkvisten blir valgt, men jeg må si jeg er mest skeptisk til Donald og hans erkekonservative, hvite underklasse. Men så lenge Keith Jarrett spiller slik han gjør på «A Multitude Of Angels», så bryr jeg meg ikke!
Jan Granlie
Keith Jarrett (p)
