Så er plateselskapet ECM igjen ute med en plate med pianisten Keith Jarrett. Eller retter sagt – to plater, for «Budapest Concert» er et dobbeltalbum. Innspillingen er ikke flunkende ny, men tatt opp live i Bela Bartok Concert Hall i Budapest den 3. juli 2008.
Vi får 12 improvisasjoner, med titlene «Part I» til «Part XII – Blues», pluss Tobias og Kiscos «It’s A Lonesome Old Town» og Winkler og Rauch’ «Answer Me, My Love», de to siste som avslutningslåter på CD2.
Og hva skal man så si som ikke er sagt om Jarretts pianoimprovisasjoner fra før? Ikke så mye. Allerede på hans første soloinnspilling, «Facing You» fra 1971, og gjennom album som «The Köln Concert», «Staircase», «Bremen/Lousanne», mastodonten «Sun Bear Concerts», «Convcerts», «Dark Intervals». «Paris Concert», Vienna Concert», «La Scala», «A Mulitude of Angels», «A Melody at Night», «Radiance», «La Fenice», «Paris / London: Testament», «Rio», «Creation» og «Munich 2016», har vi kunnet følge utviklingen til den gode pianisten. Og det har vært en utvikling, ingen tvil om det.
På de første platene, synes jeg det var en fryd å høre hvilke toner Jarrett fikk ut av pianoet. Og i ett parti på den utmerkede «The Köln Concert», tryller han fram melodier og imrovisasjoner man aldri hadde hørt tidligere, og som man aldri har hørt av andre i ettertid.
Men hva så med Jarrett i Budapest 2016? Ja da, det er ytterst vakkert fra start til mål. Han er en trollmann ved flygelet, men av og til blir det som vi har hørt det noen ganger tidligere. Og selv om Jarrett må regnes som en av våre fremste jazzpianister, så synes jeg han mer og mer trekker inn «klassiske» elementer i musikken, som er med på å forandre spillet hans. Jeg føler ikke at vi får så mange av de magiske øyeblikkene lenger, selv om han innimellom nærmer seg på denne liveinnspillingen. Den lyriske «Part II» er usigeløig vakker, men det er litt som om tryllekunstneren går litt på rutinen, og at det ikke er så mye nyskaping lenger.
Så blir spørsmålet: Er «Budapest Concert» et must i samlingen? For Jarrett-fanatikerne er den selvfølgelig det. Men skal man gå i møte med Keith Jarrett for første gang, er det nok mye heller de første soloplatene man bør satse på – i første omgang. Så får de andre komme etter hvert.
Men det er vakker musikk fra start til mål, som det (nesten) alltid er med Jarrett. Lyden er god, flygelet vellstemt, og vi unngår mye av de tidligere litt forstyrrende «strupelydene» fra Jarrett på dette opptaket, selv om vi også her får en solid dose.
Jan Granlie
Keith Jarrett (p)
