
New Vienna er det fjerde konsertopptaket fra Keith Jarretts siste europeiske soloturné. Det følger München 2016, Budapest-konserten og Bordeaux-konserten. Hvorfor New Vienna? Som Jarrett-kjennere vet, inneholder diskografien hans allerede en legendarisk Wienerkonsert (innspilt på Wiener Staatsoper) hvis musikk, hevdet han en gang, snakket «selve flammens språk», etter flere lange år med «frieri til ilden». Keith Jarretts tilbakekomst til den østerrikske hovedstaden i 2016 brakte inspirasjonens flammer til et annet historisk sted med livlige akustiske egenskaper, Musikvereinets gylne sal, hvor Schönberg, Berg og Webern på begynnelsen av forrige århundre hadde urfremført verk som utfordret og endret kursen for moderne musikk.
Her får vi låtene «New Vienna I» til «New Vienna IX», før han avslutter med standarden «Somewhere Over The Rainbow» som ekstranummer. Ni fritt improviserte «strekk», slik vi har hørt fra den 80 år gamle pianisten, siden utgivelsen Facing You innspilt i Arne Bendiksen Studio i Oslo den 10. november 1971, og som kom på markedet i 1972.
Etter det er det kommet et utall soloutgivelser med Jarrett. Og etter at han ble inaktiv som pianist på grunn av sykdom, har ECM utgitt enda flere. Eldre opptak med stilskaperen innenfor jazzpiano.
I starten «legger» Jarrett i veg med relativt fritt spill. Han virker nesten litt «sint» i sine angrep på pianoet, men det endrer seg litt etter hvert. I denne åpningen, som er platens lengste improvisasjon, og varer i nesten 11 minutter, føler jeg nesten at Jarrett summerer opp sin mer eksperimentelle eller utagerende side av spillet. Men Jarrett er en musiker som elsker det rytmiske og at musikken svinger. Og i løpet av de nesten 11 minuttene beveger han seg fra det helt frie, til noe som nesten kan minne om det vi fikk både på Facing You og Köln Concert (min solofavoritt fra Jarrett) fra 1975.
I løpet av de ni improvisasjonene får vi alle stemningene Jarrett var en mester i å skape. Fra det stilleste still til eksplosjonene, og det ytterst lyriske der imellom. Og når han avslutter med Arlen og Harburgs «Somewhere Over The Rainbow», som han ofte gjorde som ekstranummer, kan skuldrene senkes og det er bare å lene seg bakover og nyte. For vi får den nydelige låten i et rolig balladetempo, hvor Jarrett beveger seg på «tåspissene» utenfor den nedskrevne melodien, men der hvor han gjør det gjøres det med finesse.
Nå kan man jo spørre seg om hvor mange slike opptak det egentlig er nødvendig å utgi med Keith Jarrett. Men siden han på alle disse utgivelsene, så godt som aldri gjentar seg selv, men hele tiden skaper ny musikk og nye tolkninger, skal vi ta imot utgivelsene med åpne armer. For det er ingen tvil om at Jarrett har vært en ytterst viktig jazzpianist siden han første gang dukket opp på plate på slutten av 1960-tallet.
Jan Granlie
Keith Jarrett (piano)