Den britiske pianisten, orkesterlederen og komponisten Keith Tippett, er nærmest en legende innenfor jazzen på de britiske øyer. Det startet tidlig på 60-tallet, da han ledet en sekstett med blant andre saksofonisten Elton Dean, og fortsatte i samarbeid med Harry Miller og Louis Moholo, King Crimson, Stan Tacey og med sin bedre halvdel, vokalisten Julie Tippett.
Selv mener han at «The Nine Dances of Patrick O’Gonogon» summerer opp hele hans historie fra 1960 og fram til i dag. Prosjektet startet på Café Oto i London i februar 2014, og fortsatte på Berlin Jazz Festival i november 2015 (det står november 2016 i coverteksten…)
I coveret takker Tippett spesielt Richard Wiltshire, for hans store positivitet til prosjektet, og nevner også at han betaler godt… noe som ikke akkurat er dagligdags i dagens jazzverden.
Musikken har hentet mye inspirasjon fra irsk folkemusikk, samtidig som man også kan fornemme inspirasjon fra Duke Ellington, Charles Mingus og tradisjonelle klassiske britiske brass band. Men hele veien er dette Tippetts musikk. Og jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har hørt han såpass frisk og levende som her.
Med seg i disse ni dansene, som er delt inn i 11 spor, har han et relativt stort ensemble av mer eller mindre kjente britiske musikere, og med Julie Tippett som vokalist på «The Dance Of Her Returning» (spor 11).
Det hele låter moderne og akustisk. Og hele veien låter det veldig Keith Tippett og hans helt særegne evne til å arrangere og tilrettelegge for solister som kan utfolde seg fritt i det musikalske landskapet. Musikerne han har fått med seg i dette prosjektet gjør en strålende jobb, og spesielt legger vi merke til altsaksofonistene og trombonistene på noen av sporene.
Det musikalske er spredd utover et stort musikalsk landskap, og hver del er delt inn i tre danser, som krever mye av den som vil bruke disse dansene til å føre sin utkårede over parketten. For her skifter det raskt både i rytme og tempo, selv om for eksempel tredjesporet, «The Dance Of The Sheer Joy Of It All» har klare, irske referanser, som en dyktig riverdance-utøver sikkert ville mestret.
Men det meste av stoffet er moderne jazz, av solid merke. Tippetts medmusikanter gjør en strålende jobb, og er med på å gjøre dette «verket» til en musikalsk perlerad.
Dette er blitt en spennende og litt annerledes konseptplate fra Keith Tippett, og når Julie Tippett synger på «The Dance Of Her Returning» på det nest siste sporet, så er verket på mange måter fullendt.
Jan Granlie
Fulvio Sigurta (tp, flh), Sam Mayne (as, ss, fl), James Gardiner-Bateman (as), Kieran McLeod (tb), Rob Harvey (tb), Tom McCredie (b), Peter Faircolugh (dr, perc), Keith Tippett (p, comp.), Julie Tippett (v)
